HØSTKRIM: Kunstnersjel (1-5)

Det er en stor glede å kunne presentere kapittel 1-5 i Pastor Ulfs nye høstkrim "Kunstnersjel". Etter å ha gjort undre på den globale skalaen er kriminalbetjent Arvid Karlsen endelig tilbake. Det er uvanlige ting i gjære på Nasjonalgalleriet. For øvrig er høstkrimen, i likhet med sommerkrimen, relativt uortodoks.

Kunstnersjel

1

Arvid Karlsen stirret på maleriet. De to fjelltoppene strakk seg mot solen mens en elv rant i dalføret mellom de to. Arvid tenkte umiddelbart på to kvinnebryster og sæd. Så tenkte han at det var alt for lenge siden han hadde pult. Og ikke minst tenkte han på hvorfor i all verdens land og rike han sto i et kunstgalleri og så på maleri av et postkortaktig fjellandskap. Han var jo aldri på galleri. Med ett gikk det opp for han at han var full. Deretter husket han hvorfor han var der. Han lette etter et toalett, noe som for så vidt var merkelig, da han ikke hadde noe behov for å tisse. Det var det siste han rakk å tenke før to menn kom å la han i bakken.

2

Arvid satt i fyllearresten og stirret inn i øynene til den grotesk feite overbetjente sin, Hagbart Wilhelmsen. Hans øyne var brent fast i Arvids og fråden sto om munnen hans samtidlig som overleppa var dekket av noe glinsende Arvid identifiserte som frityrolje. Overbetjent Wilhelmsen slang en kopi av VG i veggen.
”Arvid. ARVID. Din syke, dumme faen. Nå har du gjort det. ’Politimann urinerte inne i Nasjonalgalleriet’. Er du klar over hva du gjorde? Du pissa på en eller annen jævla installasjon som skulle symbolisere vår skjøre verden eller noe i den gata. Du driter ut deg selv, du driter ut kollegene dine og du driter ut meg. Når du driter ut meg så blir jeg forbanna Arvid.”
Arvid følte seg liten. Riktignok gjorde han som regel det, for han gjorde ofte noe dritt han angret på. Men han hadde ikke trodd han var i stand til å urinere inne på Nasjonalgalleriet.
”De tilgir vel om de får vite hva jeg gjorde for verdensfreden i den ekskrementsaken?”
”Tilgir deg? Det er ingen som husker deg Arvid. Det er ikke noe som forsvinner fortere enn heltestatus. Har du ikke sett Die Hard filmene?”
Arvid sukket. Han visste Wilhelmsen hadde rett.
”Hva nå?”
”Nå skal du tilbake til Nasjonalgalleriet. Det er flere enn deg som har vært der og vandalisert å jeg trenger en dyktig jævel. Men jeg sier deg en ting; dette er siste gang du får et frikort ut av fyllearresten. Og Arvid, hold deg edru for faen.”
Arvid smilte i retning av den enorme skikkelsen foran han.
”Takk, sjef.”

3

Nok en gang befant Arvid Karlsen seg i Nasjonalmuseet. Denne gangen stirret han på et maleri som til og med han skjønte det var noe galt med. Det var Edvard Munchs "Mannen i kålåkeren”, men det var malt bokstaver over maleriet. Han gløttet bort på Nasjonalgalleriets direktør Vegard Mynthe-Kus.
”Hvorfor vil noen skrive dette på et Munch maleri?”
Arvid passet på å si Munch med O. Mynthe-Kus så brydd bort på han.
”Det uttales Munch. Med U.”
”Jeg vet det. Men jeg er alt for folkelig til det. For meg vil han alltid være gode gamle Monk. Men drit i uttalen, hva sier det deg? Det som står skrevet?”
De to tittet på maleriet, kunstelskeren og den likegyldige. De leste:
“We will fight with all our might the fanatical, senseless and snobbish religion of the past, a religion encouraged by the vicious existence of museums. We rebel against that spineless worshipping of old canvases, old statues and old bric-a-brac, against everything which is filthy and worm-ridden and corroded by time. We consider the habitual contempt for everything which is young, new and burning with life to be unjust and even criminal.”
”Det sier meg ikke en dritt.”
Arvid så på Mynthe-Kus.
”Hvordan kom gjerningsmannen seg inn?”
”Noen glemte å låse.”
”Har dere ikke alarm?”
”Den slår seg på når vi låser.”
”Videoovervåkning?”
”Jo, men vi har ikke noe tape for å spille inn med. Vi brukte opp de siste budsjettrestene på å kjøpe Odd Nerdrums nye maleri, ”Selvportrett med erigert penis som pisser meg i trynet mens jeg fiser på en nonne.”

4

“Umberto Boccioni?”
Arvid Karlsen så spørrende på den unge betjenten Geirleif Krustvang. Han visste at han hadde greie på kunst, men han hadde trodd det ville ta noen dager å få svaret. Geirleif hadde bruk fem minutter.
”Boccioni ja. Han var en italiensk maler og skulptør som levde fra 1882-1916. Det som ble malt på ’Mannen i kålåkeren’ stammer fra et eller annet manifest, futurismens manifest. Det var en kunstbevegelse som oppsto i Italia. De hatet fortiden, og elsket fart, teknologi og vold.”
Arvid lo litt.
“Det vil si at det er noen som hater Munch og mener han er utgått på dato? Og at inspirasjonskilden døde bare ti år etter at Munch malte ’Mannen i kålåkeren’ i 1906? Det utsagnet kan da umulig ha stor verdi i dag?”
Arvid så i Geirleifs øyne at spørsmålene hans hadde ledet han i riktig retning.
”Jeg tror du har rett i det. Jeg fant det kjapt da jeg søkte på Google i sted. Muligens er det ikke en ekte kunstelsker vi har med å gjøre. Jeg er redd det kan være en streber.”
”Streber?”
”Ja. En som egentlig ikke har peiling i det hele tatt, men som prøver og prøver å tilegne seg informasjon. En som ikke er en naturlig del av et miljø, i dette tilfellet kunstmiljøet.”
”Så vi leter etter en person som tror han har peiling på kunst?”
”Samtidskunt vil jeg tro, han uttrykker et hat mot det gamle.”
Arvid sukket.
”Okay, en som elsker samtidskunst og futurisme og hater det gamle. Vi får vel eliminere noen det ikke kan være da, stryk alle KRF medlemmer fra listen over mulige mistenkte.”

5

Vegard Mynthe-Kus hadde hatt noen jævlige dager. Først hadde en full politimann pisset på en installasjon, bare for å komme tilbake dagen etter for å etterforske den meningsløse ødeleggelsen av et verdifullt Munch-maleri. Mynthe-Kus hadde vanskelig for å forstå hvordan en som pisset på et kunstverk kunne legge sjelen sin i en slik etterforskning. Han var på bristpunktet nå og visste hva han måtte gjøre. Han visste hva som gjorde han lykkelig. Han gikk inn i stua si og så seg rundt. Det var hans egen private kunstutstilling og den inneholdt fem bilder malt av hans personlige favoritt, Odd Nerdrum. Han studerte de fem maleriene en etter en. ”Onanerende pensjonist med leddgikt”, ”Hermafroditt med gnagsår”, ”Selvportrett med kvinnelig kjønnsorgan som slikkes av Jan Werner Danielsen”, ”Kvinne med melkespreng” og ”Selvportrett i luftballong med omskjært prostituert”. Det var få som viste at disse bildene i det hele tatt eksisterte. Mynthe-Kus priset seg lykkelig over sitt vennskap med Odd Nerdrum. Han var alt i bedre humør. Så, ut av det store intet, kom en skygge mot han og rev han i bakken. Vegard Mynthe-Kus ropte om hjelp men det var ingen som hørte han. Ikke lenge etter var han bevisstløs og på vei ut i en ventende varebil.