TITTEL

En god tittel er viktig når man skal skrive uansett om det er et blogginnlegg, en artikkel en roman eller en erotisk novelle. Tittelen på dette blogginnlegget for er for eksempel fryktelig dårlig. Den forteller kanskje litt om innholdet, men gir ikke noen pekere på hva man egentlig blir tilbydd.

Noe som er veldig viktig når man skriver tittelen er at man unngår for eksempel skrivefeil og ord delingsfeil. Det er også viktig å fange leseren, å skape et ønske om å lese det som står nedenfor, med andre det motsatte av det jeg gjorde ovenfor. Dette er spesielt viktig dersom det man skriver ikke illustreres med et bilde. Ta for eksempel en titt på overskriftene nedenfor og tenk etter hvilken av overskriftene nedenfor du ville ha lest dersom du kunne valgt:

PROBLEMER I DYREHAGE

DYRISKE ATFERDSPROBLEMER

KÅT BJØRN VOLDTOK SJIRAFF

Si hva du vil, du ville selvsagt lest den siste saken, selv om du allerede vet hva den handler om i det du leser overskriften. Sier du noe annet så tror jeg ikke på deg.

Om en sak illustreres med et bilde så vil det selvsagt være viktig for leserens interesse. Samtidlig vil tittelen spille en stor rolle for om man gidder å lese artikkelen. Se litt på bildet nedenfor:

Så kan du tenke deg at det skal skrives en nyhetssak der dette bilde skal illustrere saken. Her er to alternativer:

STOR OG FARLIG PUS PÅ NORSK SIRKUS

eller...

DRAPSMASKIN PÅ NORSK SIRKUS: HAR SPIST TO DYREPASSERE

Igjen ville du selvsagt valgt det siste alternativet. Det er ikke noe sensasjonelt med kosepusen ovenfor, men om den har spist et par mennesker da blir det interessant. Dessuten vil du finne ut om det er noen av de som er avbildet som ble spist.

(PS! Ingen dyr eller mennesker ble skadet når dette blogginnlegget ble skrevet.)

Arvid Karlsen presenterer: Julebrevet, del 2

4

Arvid satt i bilen sin med kursen staket ut mot Trøndelag. Han var sånn noenlunde edru og satt på stereoen og spilte på full guffe. Ved siden av han lå en flaske whisky. Radioen funket ikke og den eneste plata han hadde i bilen var Joni Mitchells ’Blue’. Arvid sang med:
”I am on a lonely road and I am travelling
Travelling, travelling, travelling
Looking for something, what can it be.
Oh I hate you some, I hate you some
I love you some.”
Det var den eneste plata som hadde ligget i Arvids bil de siste tre årene. Det var ikke et spor Arvid ikke hadde lært seg utenat, noe som for så vidt var ganske merkelig siden han egentlig ikke likte Joni Mitchell i det hele tatt.
Arvid lot tankene flyte fritt og de gled snart over på hans opplevelser med Agatha Kvilhaug. Han tenkte på den gangen de to ble pælmet av bussen. Arvid ut i snøen med buksa på knærne mens Agatha fulgte bak han mens hun diskré tørket seg rundt munnen. De hadde bare lagt seg i snøen mens de lagde snøengler og lo seg skakke.
Arvid følte seg tørst og gløttet ned på sin kompis Johnnie Walker. Han tok tak i flasken og med kun én hånd åpnet han den som bare en durkdreven alkoholiker kan gjøre. Han tok seg en real støyt i full visshet om at det var langt igjen til Trondheim.
Arvid slo av Joni Mitchell og tenkte mer på Agatha. Tok seg en real støyt til. Og enda en. På en liten time var flaska nesten tom og Arvids kjøring ikke lenger på grensen til det uforsvarlige: den var så uforsvarlig som den kunne bli.
Han hadde kommet seg til Alvdal da det skjedde. I en skarp sving mistet den drita fulle Arvid Karlsen kontrollen på bilen og braste rett inn i fjellveggen.

5

Arvids bedritne liv passerte foran han i revy. Det som gikk igjen var: sex med stygge damer, ting som skjedde i fylla, gonoré og oppkast.
Et kraftig lys kom mot han og han følte at han ble dratt mot himmelen. Han steg og steg, langt der nede så han vraket av bilen han hadde sittet i. Han så opp mot lyset igjen. Han følte en vanvittig klarhet. Han så alle svarene i saken han hadde tenkt å undersøke:
Det visste seg at Agatha Kvilhaug var så lykkelig som hun gav uttrykk for, men ikke fordi hun burde vært det. Det var fordi hun var så dum at hun ikke skjønte bedre.
Hennes suksessfulle ektemann/forretningsmann var sprit- og tobakksmugler men det hadde hun aldri skjønt. Rawlers AS var bare et idiotisk skalkeskjul og myndigheten gjorde seg klar til aksjon i det Arvid steg til værs. Turen til Karibia vant han i et lotteri og den eneste grunnen til at han gikk med på å bli med til Romania var for å ha sex med gutteprostituerte, noe som for øvrig kom til å stå i siktelsen sammen med smuglingsanklagene.
Hennes sytten år gamle datter fikk toppkarakterer fordi hun pulte læreren sin, mens femten år gamle Franck tjente ekstra ukepenger ved å gi seg ut som den trengende afrikanske skolegutten Rex Rodney. Pliktoppfyllende postet han brevet for sin mor hver uke, trodde hun. Rex Rodney hadde aldri eksistert, naturlig nok, det hørtes jo heller ikke ut som et afrikansk navn. Hørtes mer ut som noe man kunne kalt en hest. De 50.000 han fikk i konfirmasjonsgave var hvitvaskede smuglerpenger og han hadde investert hver krone i hasj som han var på god vei til å røyke opp.
Dessuten hadde fem år gamle Einar fremdeles behov for pottetrening og bilturen nedover i Europa hadde gått til Strømstad.
Arvid steg videre opp mot lyset, foran han var en stor port og foran den sto en stor skikkelse.
-Hvem er du? spurte Arvid.
-Det er ikke så viktig. Hvem er du? Det er spørsmålet.
-Arvid. Arvid Karlsen.
Mannen så på en lang liste.
-Arvid Karlsen sier du?
-Ja.
-Da har det skjedd en feil.
Akkurat i det mannen sa det forsvant lyset og Arvid kunne se bilen nede på bakken nærme seg i stor fart men istedenfor å lande på bilen så Arvid at bakken åpnet seg og sugde han ned i jordens flammende indre.
Han landet med et brak og så seg rundt i det flammende landskapet. Han så en rekke fjes han dro kjensel på: Jan Werner Danielsen, Henry Rinnan, Siv Jensen og Harald Rønneberg.
En stor rød skikkelse steg frem og snakket til han:
-Arvid Karlsen?
Arvid så nervøst på skikkelsen.
-Ja.
-Velkommen til helvete, avdeling Norge. Her skal du brenne for evig og alltid.
Deretter løftet han den gigantiske armen sin og en pisk dekt av flammer sveipet gjennom luften og treff Arvids rygg. Arvid brølte:
-Auuuuuuuuuuuuuuuuuuuuu.

Han våknet mens svetten rant av han. Klokken var tolv, han skulle vært på jobben for fire timer siden. Fyllesyken hang tungt. Han reiste seg og tok en kjapp dusj før han skyndte seg ut døra. På vei ut åpnet han postkassen sin og plukket med seg dagens post. Den bestod av ett eneste brev: Agatha Kvilhaugs årlige julebrev.

Servicetrøbbel

Service. Der har du faen meg et sterkt misbrukt og vanvittig oppskrytt ord. En kompis av meg har i det jeg skriver dette ventet i over en måned på å få igjen sin laptop som er på reparasjon, eller service, eller hva faen du vil kalle det.
Service er jo så mye: kassadamen på Rema yter service, det samme gjør mekanikeren din, eller psykologen din om du bruker en. Legen også. Om du vasker bæsj fra gamle rumper på gamlehjemmet så yter du service.
Det er så mange serviceyrker i samfunnet vårt at det sikkert finnes en god del mennesker som ikke aner at de faktisk jobber i et serviceyrke (men årsaken til det er mest sannsynlig at de er dumme).
Men tilbake til den laptopen som var på reparasjon, den de brukte ti dager på å få sendt til Oslo. Om jeg var kompisen min ville jeg ventet å få den igjen etter to-tre uker, det gjorde sikkert han også. Slik ville jeg reagert om dersom det var jeg som ventet på min laptop (og Norge var et lovløst land der jeg ikke ble straffet for mine handlinger, samt at verden generelt var en litt mer bisarr plass en den er):

Det har gått ti dager og jeg ringer kundetelefonen for å høre hvordan det går. En mann som skarrer på r-ene svarer meg. ’Jævla bergenser’ tenker jeg før jeg snakker:
-Heisann! Det er Pastor Ulf som ringer. Jeg har min laptop på reparasjon hos dere og jeg lurte på hvordan det lå an med den?
-Et øyeblikk så skal jeg slå opp på dataen her. Skal vi se. Der står det ja, den kom frem til Oslo i dag, blir vel reparert når som helst.
-Oslo i dag? Det er jo ti dager siden jeg leverte den inn. Jeg fikk ikke en gang en låne-pc fordi den sulliken i butikken sa de ikke hadde noen, og at dette uansett ville gå så fort.
-Beklager det, men nå er den i alle fall i Oslo. Den blir nok reparert snarlig.
-Kan du sørge for at den blir prioritert?
-Selvsagt.
-Takk skal du ha. Kan dere gi beskjed når reparasjonen er ferdig?
-Ja, kan sørge for at du får en sms.
-Glitrende. Da satser jeg på at det går fort. Ha en trivlig dag.
-I like måte.

Fem dager senere:
Femten dager har gått. Jeg er frustrert. Ingen sms, ikke et ord. Det ryker av pannen min når jeg ringer.
-Heisann! Det er Pastor Ulf som ringer. Jeg har min laptop på reparasjon hos dere og jeg lurte på hvordan det lå an med den?
-Et øyeblikk, så skal jeg slå opp på dataen.
-Du trenger ikke det, den er i Oslo. Jeg vil at du skal snakke med verkstedet for å høre hvordan det ligger an med reparasjonen.
-Et øyeblikk, sier stemmen i telefonen. Det er en dame denne gangen. ’Jævla bergenser’ tenker jeg. Hun ringer tydeligvis verkstedet og jeg er satt på hold. Robbie Williams synger ”Let me entertain you”. Han oppnår ikke det han prøver på. Damen kommer tilbake i den andre enden:
-Den er prioritert og blir nok reparert snart.
-Den beskjeden fikk jeg for fem dager siden, det er ikke godt nok.
-Jeg skal si at det haster.
-Det bør du. Jeg MÅ ha pc’n min snart!
-Jeg skal si fra.
-Bra.
Klikk.

Treukers-jubileum:
-Heisann! Det er Pastor Ulf som ringer. Jeg har en laptop hos dere som bør være ferdig reparert.
-Et øyeblikk så skal jeg sjekke.
Blir satt på hold. Stevie Wonder synger ”I just called to say i love you”. Spontat skriver jeg teksten til den fremtidige slageren ”I just dropped by to kill you” på notatblokken som ligger foran meg. Mannen kommer tilbake i telefonen. ’Jævla østlending’ tenker jeg.
-De har akkurat fått inn dele de trengte, den blir nok reparert om et par dager.
-Hæ?
-De har akkurat…
-Hold kjeft, jeg hørte hva du sa. Jeg har fått lignende beskjeder to ganger de siste par ukene. Hva driver de med på det verkstedet der? Fingrer seg i rævva mens de ler av kundene hvis pc’er de ikke gidder å reparere?
-Ærlig talt. Den skal være ferdig snart.
-Det bør den være, før jeg blir nødt til å kveste noen.
-Er det en trussel?
-Ikke enda.

Dag 27:
En mann svarer når jeg ringer, jeg er temmelig sikker på at det er den bergenseren jeg pratet med når jeg ringte etter ti dager.
-Jævla bergenser.
-Unnskyld?
-Du hørte meg. Er laptopen min reparert? Pastor Ulf.
-Beklager, den er prioritert. Vil nok bli reparert når som helst.
-Hva er adressen til verkstedet?
Mannen i telefonen gir meg adressen. Jeg takker han og legger på.

Dag 27, 28, 29, 30, 31, 32, 33 og 34 ringer jeg hver eneste dag.
Hver gang får jeg det samme svaret:
-Beklager. Den er prioritert og vil bli reparert snarest.
Inni meg koker det.

Dag 35, den dagen jeg fikk nok:
Etter den vanlige skuffelsen på telefonen ser jeg ned på notatblokken min. Adressen til verkstedet lyser mot meg. En plan tar form i hodet mitt. Jeg drar på internettkafé og på nettet finner jeg en side som forteller meg hvordan jeg enkelt kan lage en brevbombe.

Dag 36:
Jeg har lagd brevbomben og sender den i posten tidlig om morgenen. Jeg er fornøyd med meg selv. Fornøyd med at jeg ikke lar de kødde med meg. Fornøyd med at herpesårene på leppa har gått vekk. Livet smiler.
Jeg går hjem, tar en dusj og legger meg på sofaen. Når jeg våkner slår jeg på tv’n og ser en episode av 7th Heaven som jeg har sett før. Så ringer det på døra. Jeg blir nervøs. Jeg venter ikke gjester. Har noen funnet at jeg har postet en brevbombe? Den skulle ikke nå frem før dagen etter. Jeg ser ut gjennom kikkehullet i døra mi. Jeg ser en mann med bart, han ser kjent ut. Jeg åpner den forsiktig. Et kamera lyser mot meg og en mikrofon kommer opp i ansiktet mitt.
-Hva er dette for noe? sier jeg.
-Gratulerer, sier mannen med bart.
-Gratulerer med hva?
Jeg er gretten i stemmen.
-Jeg kommer fra det nye tv-showet ’Servicelureri’ på TV3, der intetanende mennesker blir utsatt for dårlig service i over en måned, kun for å teste tålmodigheten deres. Gratulerer, du har bestått. Du har vunnet en splitter ny supermoderne PC, samt en splitter ny Toyota Yaris med TV3-reklame på sidedøren.
Jeg måper. Plutselig går det opp for meg at mannen med mikrofonen er Hallvard Flatland. Jeg smiler.
-Har jeg virkelig vunnet?
Hallvard Flatland smiler og nikker. Jeg hopper rundt og jubler.
-Fy faen. Tusen takk. Dette er helt utrolig. Det er verdt ventetiden.
Hallvard gir meg en god klem, men akkurat i det barten hans uvørent berører kinnet mitt kommer jeg på det grufulle: Jeg har sendt en brevbombe. Hva kan jeg gjøre? Svaret er enkelt:
Ingenting. Jeg bare satser på at de ikke klarer å finne ut at det var meg.

Dag 37:
På vei til universitetet i min splitter nye Toyota Yaris hører jeg på radioens nyhetssending. De kan fortelle at et Oslobasert serviceverksted for datamaskiner har mottatt en brevbombe og at tre personer er skadd.
Over hele Norge smiler mennesker som har hatt datamaskinen sin på service.

Langsiktig effekt:
Andre serviceytere skjønner viktigheten av å ute service på best mulig måte og Norge blir et langt mer effektivt land. Legestanden rapporterer om en drastisk nedgang i tilfeller av stress og depresjon. Sykefraværet har aldri vært lavere. Utlendinger spør seg selv om hele Norge er på lykkepillen; sist de var her smilte ingen – nå smiler alle.

Var dette overdrevet? Nei, selvsagt ikke. Jeg må likevel understreke viktigheten av at dette ikke er en oppfordring til bombing at servicekontorer etc. Å bombe noen er streng forbudt, bare så du vet det.
Opplever du dårlig service, så ikke finn deg i det. Si ifra. Kanskje lærer den som yter dårlig service, kanskje oppdager sjefen til vedkommende at han eller hun er udugelig og gir det sparken. Uansett: Ikke finn deg i det.
(Og ikke bomb noen, jeg kan ikke få understreket det nok.)

Arvid Karlsen presenterer: Julebrevet, del 1

Arvid Karlsen er tilbake og denne gangen er han forbannet på et julebrev. Hvorfor er han det? Hva kommer han til å gjøre med det? Kommer det til å ligge igjen mange lik i hans vei? Hvor full kommer Arvid til å bli?
Stay tuned and you'll see!

1.

De siste fjorten åra hadde Arvid alltid grudd seg til jula, eller mer presist: Han grudde seg til å åpne postkassa si ca. fjorten dager før julaften. Årsaken var enkel. For femten år siden hadde Arvid for første gang mottatt Agatha Kvilhaugs årlige julebrev. Det verste Arvid visste var å lese dette brevet, men han var plent nødt for hun ringte alltid et par dager etter at han mottok det slik at de kunne diskutere innholdet.
Agatha Kvilhaug var en gammel venninne av Arvid, ei som for mange år siden rett og slett hadde vært en liten svirevenninne. De to ble alltid like fulle, og husket som regel akkurat like lite dagen etterpå. Dessuten ble de alltid grisekåte i fylla begge to, så de hadde mange fine minner både fra soverommet, parken og toalettene på diverse utesteder. Arvid hadde alltid trodd at de to kom til å ende opp sammen. Så feil kunne man ta.
Plutselig en dag hadde Agatha blitt edru og hun så seg aldri tilbake. Et lite år etterpå var hun gift og gravid, og hun flyttet til Klæbu i Trøndelag med mannen sin som jobbet i Trondheim. Suksessfull var han også. Arvid hadde ikke hørt fra henne på mange år da julebrevene plutselig begynte å dukke opp og hun begynte å ringe. Arvid ble mer irritert for hvert eneste år. Brevene var bare en eneste lang oppsummering av hvor fantastisk Agatha og familien hennes sitt liv var. Aldri noe negativt. Glede, glede, glede, glede. Arvid følte seg relativt sikker på at det var plent umulig å være så lykkelig som de årlige julebrevene tilsa at de var. Nå hadde det kommet et nytt brev.

2.

Kjære Arvid!

Så har nok et år passert i vår fantastiske livsreise her i Trøndelag. Jeg føler at jeg gjentar meg selv litt her, men nok en gang har vi vært gjennom det lykkeligste året i våre liv. En evig opptur som aldri tar slutt, en livssyklus så positiv at vi snart berører stjernene på det vakre himmellegemet over våre lysende hoder.
Livet som husmor byr på stadig nye utfordringer. Jeg har selvsagt sett på dette populære showet ’Desperate Housewives’ og da må jeg le. Jeg er glad fjernsynet ikke kan sammenlignes med det virkelige livet. Her finnes ikke slike problemer, det er alltid en masse å sette fingrene i når jeg ikke driver med veldedig arbeid. Dette året har jeg viet til rumenske gatebarn, i tillegg til at jeg har brevvekslet en hel masse med mitt afrikanske fjernadoptivbarn Rex Rodney som jeg også betaler skolegangen for. Hans engelsk blir stadig bedre og bedre, og han har til og med lært seg noen norske strofer. Det føles vidunderlig å vite at man har reddet et menneske, at man er den som gir det stakkars sorte barnet et helt nytt liv. Men selv om det føles godt for meg så føles det nok enda bedre for han, stakkar. Tenk deg hvordan en dame i Norge plutselig kan snu livet til noen opp ned og gjøre de lykkelige!
Hroar gjør stor suksess på jobben og er forfremmet igjen. Han er nå viseadministrerende direktør i Rawlers AS. Han huket tak i en rekke potensielle klienter i fjor og hadde en stor del av æren for det beste året i firmaets historie. Ryktene sier at når eier og administrerende direktør Leopold Tjallby pensjonerer seg neste år så er Hroar tiltenkt jobben. Tenke seg til! Adm. Dir! Da må vi nok kjøpe oss en større båt.
Heidi er 17 år nå og går sitt andre år på allmennlinja. Hun trives veldig godt på Trondheim Katedralskole, eller Katta som ungdommen kaller det. Lillejenta har blitt en vakker ung kvinne med gode karakterer. Ambisiøs er hun også, så hun har mye til felles med sin far.
Franck har blitt 15 og ble komfirmert i vår. Heldigvis valgte også han å gjøre det i kirka, til tross for alle de liberale familiene som finnes i denne kommunen. Jeg fryktet lenge at han skulle bli påvirket til å konfirmere seg borgerlig. Takk Gud for at det er en god gutt vi har oppdratt. Han fikk over 50.000 kroner i konfirmasjonsgave, i tillegg til scooteren og en språkreise, samt en rekke småting fra de mindre velsituerte slektningene våre. Språkreisen til Torquay var nok litt av en opplevelse!
Attpåklatten vår Einar har nå blitt fem år. Han er nysgjerrig på absolutt alt og stortrives i barnehagen, der han er et naturlig midtpunkt. Det er ikke lenge til han er på skolebenken han også.
Med stor suksess i både arbeidsliv og privatliv så har vi både mental og økonomisk velstand. Dette har resultert i ferieturer med storslåtte opplevelser. Jeg og Hroar var på kjærlighetscruise i Karibia i en uke, i tillegg til en fem dagers tur til Romania der vi traff gatebarna jeg har samlet inn penger til. I tillegg har vi har hatt to flotte familieturer:
Én biltur nedover i Europa som gav oss stor glede og knyttet oss langt tettere sammen, og en sydentur som gav oss muligheten til å sole oss, slappe av og nyte familielivet. Jeg kan si det enkelt:
Solen skinner på Familien Kvilhaug!

Jeg håper du også har vært igjennom et begivenhetsrikt år Arvid, og skulle du dukke opp i Trøndelag så er du alltids velkommen hos oss.

Ha ei god jul og et godt nytt år!

Vennlig hilsen

Agatha Kvilhaug med familie.

3

Arvid la fra seg brevet. Han følte en plutselig trang til å spy. Han spydde.
Kunne livet virkelig være så rosenrødt som brevet gav uttrykk for? Han googlet Rawlers AS og fant ut at det var en tremannsbedrift uten noen reell inntekt. Han skjønte med en gang at det var noe som ikke stemte. Det som sto i Agatha Kvilhaugs julebrev måtte være en fasade. Ingen kunne være 100% lykkelige.
Arvid plukket opp telefonrøret og ringte sin sjef, Hagbart Wilhelmsen.
”Sjef. Det er meg. Arvid.”
”Du er ikke dritings?”
”Slapp av. Jeg er ikke det enda.”
”Idiot. Hva vil du?”
”Jeg vil ha de to ferieukene jeg har til gode.”
”Hva faen skal du med ferie nå? Det er snart jul. Du er jøde.”
”For det første så feirer jeg litt jul. For det andre har jeg noe jeg må undersøke før den begynner.”
”Hva?”
”Fikk et julebrev som irriterer meg. Jeg må finne ut at hun som sender det til meg ikke er så lykkelig som hun gir uttrykk for.”
”Du er faen meg en skrudd jævel.”
”Får jeg fri?”
”Ta de jævla friukene dine og ha ei helvetes fin jul din miserable faen. Og nåde deg om du tar en treuker på fylla.”
”Ta det med ro. Jeg må virkelig finne ut av dette, så jeg kan ikke drikke hver dag.”
Wilhelmsen la på. Arvid forsøkte å si farvel men det var for sent. Til tross for sin gigantiske figur var Wilhelmsen en effektiv mann.