Arvid Karlsen presenterer: Julebrevet, del 2

4

Arvid satt i bilen sin med kursen staket ut mot Trøndelag. Han var sånn noenlunde edru og satt på stereoen og spilte på full guffe. Ved siden av han lå en flaske whisky. Radioen funket ikke og den eneste plata han hadde i bilen var Joni Mitchells ’Blue’. Arvid sang med:
”I am on a lonely road and I am travelling
Travelling, travelling, travelling
Looking for something, what can it be.
Oh I hate you some, I hate you some
I love you some.”
Det var den eneste plata som hadde ligget i Arvids bil de siste tre årene. Det var ikke et spor Arvid ikke hadde lært seg utenat, noe som for så vidt var ganske merkelig siden han egentlig ikke likte Joni Mitchell i det hele tatt.
Arvid lot tankene flyte fritt og de gled snart over på hans opplevelser med Agatha Kvilhaug. Han tenkte på den gangen de to ble pælmet av bussen. Arvid ut i snøen med buksa på knærne mens Agatha fulgte bak han mens hun diskré tørket seg rundt munnen. De hadde bare lagt seg i snøen mens de lagde snøengler og lo seg skakke.
Arvid følte seg tørst og gløttet ned på sin kompis Johnnie Walker. Han tok tak i flasken og med kun én hånd åpnet han den som bare en durkdreven alkoholiker kan gjøre. Han tok seg en real støyt i full visshet om at det var langt igjen til Trondheim.
Arvid slo av Joni Mitchell og tenkte mer på Agatha. Tok seg en real støyt til. Og enda en. På en liten time var flaska nesten tom og Arvids kjøring ikke lenger på grensen til det uforsvarlige: den var så uforsvarlig som den kunne bli.
Han hadde kommet seg til Alvdal da det skjedde. I en skarp sving mistet den drita fulle Arvid Karlsen kontrollen på bilen og braste rett inn i fjellveggen.

5

Arvids bedritne liv passerte foran han i revy. Det som gikk igjen var: sex med stygge damer, ting som skjedde i fylla, gonoré og oppkast.
Et kraftig lys kom mot han og han følte at han ble dratt mot himmelen. Han steg og steg, langt der nede så han vraket av bilen han hadde sittet i. Han så opp mot lyset igjen. Han følte en vanvittig klarhet. Han så alle svarene i saken han hadde tenkt å undersøke:
Det visste seg at Agatha Kvilhaug var så lykkelig som hun gav uttrykk for, men ikke fordi hun burde vært det. Det var fordi hun var så dum at hun ikke skjønte bedre.
Hennes suksessfulle ektemann/forretningsmann var sprit- og tobakksmugler men det hadde hun aldri skjønt. Rawlers AS var bare et idiotisk skalkeskjul og myndigheten gjorde seg klar til aksjon i det Arvid steg til værs. Turen til Karibia vant han i et lotteri og den eneste grunnen til at han gikk med på å bli med til Romania var for å ha sex med gutteprostituerte, noe som for øvrig kom til å stå i siktelsen sammen med smuglingsanklagene.
Hennes sytten år gamle datter fikk toppkarakterer fordi hun pulte læreren sin, mens femten år gamle Franck tjente ekstra ukepenger ved å gi seg ut som den trengende afrikanske skolegutten Rex Rodney. Pliktoppfyllende postet han brevet for sin mor hver uke, trodde hun. Rex Rodney hadde aldri eksistert, naturlig nok, det hørtes jo heller ikke ut som et afrikansk navn. Hørtes mer ut som noe man kunne kalt en hest. De 50.000 han fikk i konfirmasjonsgave var hvitvaskede smuglerpenger og han hadde investert hver krone i hasj som han var på god vei til å røyke opp.
Dessuten hadde fem år gamle Einar fremdeles behov for pottetrening og bilturen nedover i Europa hadde gått til Strømstad.
Arvid steg videre opp mot lyset, foran han var en stor port og foran den sto en stor skikkelse.
-Hvem er du? spurte Arvid.
-Det er ikke så viktig. Hvem er du? Det er spørsmålet.
-Arvid. Arvid Karlsen.
Mannen så på en lang liste.
-Arvid Karlsen sier du?
-Ja.
-Da har det skjedd en feil.
Akkurat i det mannen sa det forsvant lyset og Arvid kunne se bilen nede på bakken nærme seg i stor fart men istedenfor å lande på bilen så Arvid at bakken åpnet seg og sugde han ned i jordens flammende indre.
Han landet med et brak og så seg rundt i det flammende landskapet. Han så en rekke fjes han dro kjensel på: Jan Werner Danielsen, Henry Rinnan, Siv Jensen og Harald Rønneberg.
En stor rød skikkelse steg frem og snakket til han:
-Arvid Karlsen?
Arvid så nervøst på skikkelsen.
-Ja.
-Velkommen til helvete, avdeling Norge. Her skal du brenne for evig og alltid.
Deretter løftet han den gigantiske armen sin og en pisk dekt av flammer sveipet gjennom luften og treff Arvids rygg. Arvid brølte:
-Auuuuuuuuuuuuuuuuuuuuu.

Han våknet mens svetten rant av han. Klokken var tolv, han skulle vært på jobben for fire timer siden. Fyllesyken hang tungt. Han reiste seg og tok en kjapp dusj før han skyndte seg ut døra. På vei ut åpnet han postkassen sin og plukket med seg dagens post. Den bestod av ett eneste brev: Agatha Kvilhaugs årlige julebrev.