Arvid Karlsen presenterer: Julebrevet, del 1

Arvid Karlsen er tilbake og denne gangen er han forbannet på et julebrev. Hvorfor er han det? Hva kommer han til å gjøre med det? Kommer det til å ligge igjen mange lik i hans vei? Hvor full kommer Arvid til å bli?
Stay tuned and you'll see!

1.

De siste fjorten åra hadde Arvid alltid grudd seg til jula, eller mer presist: Han grudde seg til å åpne postkassa si ca. fjorten dager før julaften. Årsaken var enkel. For femten år siden hadde Arvid for første gang mottatt Agatha Kvilhaugs årlige julebrev. Det verste Arvid visste var å lese dette brevet, men han var plent nødt for hun ringte alltid et par dager etter at han mottok det slik at de kunne diskutere innholdet.
Agatha Kvilhaug var en gammel venninne av Arvid, ei som for mange år siden rett og slett hadde vært en liten svirevenninne. De to ble alltid like fulle, og husket som regel akkurat like lite dagen etterpå. Dessuten ble de alltid grisekåte i fylla begge to, så de hadde mange fine minner både fra soverommet, parken og toalettene på diverse utesteder. Arvid hadde alltid trodd at de to kom til å ende opp sammen. Så feil kunne man ta.
Plutselig en dag hadde Agatha blitt edru og hun så seg aldri tilbake. Et lite år etterpå var hun gift og gravid, og hun flyttet til Klæbu i Trøndelag med mannen sin som jobbet i Trondheim. Suksessfull var han også. Arvid hadde ikke hørt fra henne på mange år da julebrevene plutselig begynte å dukke opp og hun begynte å ringe. Arvid ble mer irritert for hvert eneste år. Brevene var bare en eneste lang oppsummering av hvor fantastisk Agatha og familien hennes sitt liv var. Aldri noe negativt. Glede, glede, glede, glede. Arvid følte seg relativt sikker på at det var plent umulig å være så lykkelig som de årlige julebrevene tilsa at de var. Nå hadde det kommet et nytt brev.

2.

Kjære Arvid!

Så har nok et år passert i vår fantastiske livsreise her i Trøndelag. Jeg føler at jeg gjentar meg selv litt her, men nok en gang har vi vært gjennom det lykkeligste året i våre liv. En evig opptur som aldri tar slutt, en livssyklus så positiv at vi snart berører stjernene på det vakre himmellegemet over våre lysende hoder.
Livet som husmor byr på stadig nye utfordringer. Jeg har selvsagt sett på dette populære showet ’Desperate Housewives’ og da må jeg le. Jeg er glad fjernsynet ikke kan sammenlignes med det virkelige livet. Her finnes ikke slike problemer, det er alltid en masse å sette fingrene i når jeg ikke driver med veldedig arbeid. Dette året har jeg viet til rumenske gatebarn, i tillegg til at jeg har brevvekslet en hel masse med mitt afrikanske fjernadoptivbarn Rex Rodney som jeg også betaler skolegangen for. Hans engelsk blir stadig bedre og bedre, og han har til og med lært seg noen norske strofer. Det føles vidunderlig å vite at man har reddet et menneske, at man er den som gir det stakkars sorte barnet et helt nytt liv. Men selv om det føles godt for meg så føles det nok enda bedre for han, stakkar. Tenk deg hvordan en dame i Norge plutselig kan snu livet til noen opp ned og gjøre de lykkelige!
Hroar gjør stor suksess på jobben og er forfremmet igjen. Han er nå viseadministrerende direktør i Rawlers AS. Han huket tak i en rekke potensielle klienter i fjor og hadde en stor del av æren for det beste året i firmaets historie. Ryktene sier at når eier og administrerende direktør Leopold Tjallby pensjonerer seg neste år så er Hroar tiltenkt jobben. Tenke seg til! Adm. Dir! Da må vi nok kjøpe oss en større båt.
Heidi er 17 år nå og går sitt andre år på allmennlinja. Hun trives veldig godt på Trondheim Katedralskole, eller Katta som ungdommen kaller det. Lillejenta har blitt en vakker ung kvinne med gode karakterer. Ambisiøs er hun også, så hun har mye til felles med sin far.
Franck har blitt 15 og ble komfirmert i vår. Heldigvis valgte også han å gjøre det i kirka, til tross for alle de liberale familiene som finnes i denne kommunen. Jeg fryktet lenge at han skulle bli påvirket til å konfirmere seg borgerlig. Takk Gud for at det er en god gutt vi har oppdratt. Han fikk over 50.000 kroner i konfirmasjonsgave, i tillegg til scooteren og en språkreise, samt en rekke småting fra de mindre velsituerte slektningene våre. Språkreisen til Torquay var nok litt av en opplevelse!
Attpåklatten vår Einar har nå blitt fem år. Han er nysgjerrig på absolutt alt og stortrives i barnehagen, der han er et naturlig midtpunkt. Det er ikke lenge til han er på skolebenken han også.
Med stor suksess i både arbeidsliv og privatliv så har vi både mental og økonomisk velstand. Dette har resultert i ferieturer med storslåtte opplevelser. Jeg og Hroar var på kjærlighetscruise i Karibia i en uke, i tillegg til en fem dagers tur til Romania der vi traff gatebarna jeg har samlet inn penger til. I tillegg har vi har hatt to flotte familieturer:
Én biltur nedover i Europa som gav oss stor glede og knyttet oss langt tettere sammen, og en sydentur som gav oss muligheten til å sole oss, slappe av og nyte familielivet. Jeg kan si det enkelt:
Solen skinner på Familien Kvilhaug!

Jeg håper du også har vært igjennom et begivenhetsrikt år Arvid, og skulle du dukke opp i Trøndelag så er du alltids velkommen hos oss.

Ha ei god jul og et godt nytt år!

Vennlig hilsen

Agatha Kvilhaug med familie.

3

Arvid la fra seg brevet. Han følte en plutselig trang til å spy. Han spydde.
Kunne livet virkelig være så rosenrødt som brevet gav uttrykk for? Han googlet Rawlers AS og fant ut at det var en tremannsbedrift uten noen reell inntekt. Han skjønte med en gang at det var noe som ikke stemte. Det som sto i Agatha Kvilhaugs julebrev måtte være en fasade. Ingen kunne være 100% lykkelige.
Arvid plukket opp telefonrøret og ringte sin sjef, Hagbart Wilhelmsen.
”Sjef. Det er meg. Arvid.”
”Du er ikke dritings?”
”Slapp av. Jeg er ikke det enda.”
”Idiot. Hva vil du?”
”Jeg vil ha de to ferieukene jeg har til gode.”
”Hva faen skal du med ferie nå? Det er snart jul. Du er jøde.”
”For det første så feirer jeg litt jul. For det andre har jeg noe jeg må undersøke før den begynner.”
”Hva?”
”Fikk et julebrev som irriterer meg. Jeg må finne ut at hun som sender det til meg ikke er så lykkelig som hun gir uttrykk for.”
”Du er faen meg en skrudd jævel.”
”Får jeg fri?”
”Ta de jævla friukene dine og ha ei helvetes fin jul din miserable faen. Og nåde deg om du tar en treuker på fylla.”
”Ta det med ro. Jeg må virkelig finne ut av dette, så jeg kan ikke drikke hver dag.”
Wilhelmsen la på. Arvid forsøkte å si farvel men det var for sent. Til tross for sin gigantiske figur var Wilhelmsen en effektiv mann.