Kapittel 43 til 52 i Pastor Ulfs Sommerkrim!
Dette er siste del. Avslutningen.
Her kommer svarene. Eller gjør de egentlig det?
Kanskje det er en åpen avslutning som du må tenke deg til selv?
Hvem vet?
DU VET!
(om du leser)
43
Da Arvid Karlsen og Kent Oddekalv forlot sistnevntes leilighet ble de overrasket over å se et helikopter svevende over seg. De begynte å gå nedover gaten da helikopteret plutselig bevegde seg i full fart mot de to. Arvid kastet seg inn i en butikk uten engang å tenke på å redde Kent Oddekalv. Her var det kun snakk om å redde seg selv, og dessuten så hadde han opptakene. Kent var ikke så viktig lenger. Helikopteret var utstyrt med mitraljøse og Arvid kunne høre skuddene. Da han så ut av butikkvinduet så han Kent Oddekalv ligge blødende på gaten med beinet sitt skutt av. Arvid måtte finne butikkens bakdør. Dersom noen fant ut hva han hadde med seg ville de komme etter han også.
44
Sersjant Peter Williamson firte seg ut av helikopteret og stilte seg over den blødende Kent Oddekalv.
”Did you tape the conversations? And don’t act stupid if you know what’s good for you.”
“No. I Swear, I didn’t.”
Sersjant Williamson strødde salt i Kent Oddekalvs blødende beinstump.
”I said, did you tape the conversations?”
Kent hylte i smerte. Han hadde alltid hatt vanskelig for å holde kjeft når han ble torturert.
”Yes. Fuck, yes.”
”No, need for swearing. Where is the tape?”
“I don’t have it anymore.”
“Where is it?”
“A policeman’s got it.”
“What is his name?”
“Arvid. Arvid Karlsen.”
Sersjant Williamson smilte tilfreds og trakk en pistol ut av sitt hylster. Ett skudd ble avfyrt. Ekskrement Mannen var død, nå måtte han finne Arvid Karlsen.
45
Arvid håpte at Kent Oddekalv ikke hadde sladret, for han måtte innom leiligheten sin en tur. Vel hjemme gikk han rett til kjøleskapet, tok ut en kald øl og tømte den rett ned. Han rapet. Deretter gikk åpnet han til klesskapet og hentet ut den skuddsikre vesten sin og tok den på seg. Tilfeldigvis hadde han et par granater liggende, så han tok med seg de også, samt en revolver og en hel masse skudd. Ingen burde kødde med Arvid Karlsen nå. Da han gløttet ut vinduet så han seks menn komme løpende mot inngangsporten. Mest sannsynligvis var de der for å kødde med Arvid Karlsen. Plutselig kom Arvid på hvem stemmen på opptakene var. Nå skjønte han alt, og ikke minst skjønte han hvor stor fare han var i. Han tømte nedpå en øl til. Nå måtte Maestroens identitet og rolle bli avslørt.
46
Leseren var dritt lei. Han følte en forfatter kontrollerte plottet og bevisst hindret leseren i å finne ut hvem Maestroen var. Forfatteren kunne tenke seg at noen hadde en anelse, men håpte at de fleste ville bli bitte litt overrasket. Han håpte også at de fleste hadde hørt om mannen som hadde blitt den store skurken i krimen hans. Det ville vært dumt om de satt der som spørsmålstegn når navnet endelig ble avslørt.
47
“It’s a violent pornography, choking chicks and sodomy. The kind of shit that’s on your TV.”
George W. Bush satt med iPod’en sin og hørte på System of a Down da General Howseneiser ringte. Militæret sto parat til å bombe den militære flyplassen på Ørlandet i Midt-Norge. Alt tydet på at det var bare å la det stå til, så George gav klarsignal. Fem minutter senere ble Norge bombet for første gang siden 2. verdenskrig. Dessverre bommet presisjonsbombene på målet sitt og cirka 250 sivile ble som en følge av dette drept. Shit happens.
48
Sersjan Peter Williamson løp opp trappen til Arvid Karlsens leilighet da han hørte noe tungt lande ved beina sine for så å sprette videre ned mot de andre. Instintiv hoppet han så langt frem han kunne før han kastet seg ned. Han rakk akkurat trygg grunn i det granaten gikk av. Resten av gutta i dødsskvadronen var døde eller lemlestede. Han hadde aldri trodd en simpel norsk politimann ville angripe de med en granat. Nå var det opp til Sersjant Williamson å gjennomføre drapet. Han sparket inn døren til Arvid Karlsen. Innenfor ventet Arvid på han. Peter Williamson fikk en kule i panna. Nok en gang ble det gjort en alvorlig feilberegning. Det var flaks for Arvid som virkelig hadde oddsen mot seg.
49
Maestroen forsøkte forgjeves å få tak i dødsskavdronens leder, Sersjant Williamson, men det var ingen svar å få. I ti minutter hadde han forsøkt å oppnå kontakt og han var på vei til å gi opp idet han hørte en stemme i den andre enden.
”Mission Accomplished?”
Stemmen i den andre enden kremtet.
”Yes.”
”Good. Destroy the tapes.”
“I’m sorry. That might be a problem.”
“Why?”
“I’m not working on your mission, I’m working on mine. You’re going down.”
Maestroen fikk en merkelig følelse av at noe var galt.
50
Arvid Karlsen forsøkte å tenke ut hvor det ville være smartest å gå med informasjonen han hadde fått tak i. Selv om han ikke likte tanken, så gikk han til VG. Den allvitende avisen ville få spredd nyheten så kjapt at USA muligens ikke rakk å bombe noe mer i Norge. Nå var det opp til Arvid Karlsen å stoppe krigen. Han løp inn i redaksjonen og fortalt sin historie. Like etter hadde den nådd VG Nett.
Arvid Karlsen var sliten, og for første gang på lenge så gikk han hjem edru for å legge seg. I gangen sin måtte han trå over likene til en gjeng amerikansk dødsskvadron medlemmer som ikke han brydd seg med å rydde opp. Vel inne i leiligheten sovnet han som en stein.
51
Tidlig neste morgen var en usedvanlig uthvilt Arvid Karlsen igjen ute og handlet VG. Overskriften lyst mot han:
NORSKAMERIKANSK KOMPLOTT MOT NORGE
Han lest videre:
Samtaler tatt opp på bånd viser at den tidligere amerikanske presidentrådgiveren Karl Rove, som for øvrig har norske aner, står bak et komplott for å sikre USA de norske oljeressursene. Ved å vekke drapslysten i det som etter hvert ble seriemorderen Ekskrement Mannen sørget Rove for sakte men sikkert å styre han i retning av Ron Bwand, USAs ambassadør i Norge. Da Bwand ble drept av Ekskrement Mannen benyttet Rove muligheten til å rope ordet terrorisme til George W. Bush og andre topper i den amerikanske regjeringen, som dermed så seg nødt til å reagere.
På en pressekonferanse i det Hvite hus i natt beklaget George W. Bush på det sterkeste det som hadde skjedd og lovte en full gjennomgang av alt Rove har vært involvert i. Bush sa at han var redd flere kriger hadde blitt startet unødvendig og så sitt snitt til allerede i går å beklage til det irakiske folket, samtidlig som han lovte å trekke ut alle amerikanske soldater.
Det er også ventet at det blir satt ned en kommisjon for å granske hva som virkelig skjedde den 11. september da man mistenker Rove for å ha hatt en finger med i spillet også her. Da nyheten i natt hadde gått verden rundt kom det også klare meldinger fra al-Qaida om at situasjonen var høyst beklagelig. Dersom det var kun én mann som sto bak alt dette var de enige i at hellig krig muligens var litt vel drastisk, og som en følge av dette vurderer organisasjonen nå å legge ned våpnene og i stedet begynne å dyrke ufruktbar jord.
52
Arvid Karlsen var glad det hele endelig var over, men han var samtidlig overrasket over hvor stor betydning hans handlinger hadde fått på den globale arenaen. Han stusset litt over det, før han gikk over på øl og whisky. Han hadde fått innvilget tre ukers ferie, og de ukene skulle tilbringes på fylla.
Saturday, August 12, 2006
SOMMERKRIM: Ekskrement Mannen (35-42)
Kapittel 35 til 42 i Pastor Ulfs Sommerkrim!
Den nest siste delen er her!
Dette bør du lese på do!
35
Kent Oddekalv hentet opp telefonen fra lomma og ringte nummeret til sin læremester. Maestroen. Han hadde aldri sett denne mystiske mannen, men han hadde funnet Kent og gitt han de nødvendige instruksene. Om Kent bare gjorde som Maestroen sa ville hele verden snart være et skritt nærmere å være befolket kun av vegetarianere. Han husket godt den første gangen Maestroen hadde tatt kontakt med han. Han hadde fått en mystisk pakke i posten og da han åpnet den fant han en mobiltelefon med alt nødvendig tilbehør – til og med handsfree, samt et brev som forklarte hvorfor han var den utvalgte.
Maestroen hadde funnet han på internett og så han som den perfekte gallionsfiguren for et blodig korstog i miljøvernets navn. Maestroen sørget for penger, utstyr, navn og ideer. Kent Oddekalv hadde vært et lett bytte. Han var lei av å hele tiden komme i skyggen til sin bror, Kurt.
Nå trykket Kent Oddekalv forgjeves på telefonen. Han forsøkte å nå Maestroen, men det var ingen som svarte. Han hadde akkurat blitt avvist av to menn på kort tid. Det var aldri noen som tenkte på at gale drapsmenn også hadde følelser. Det var kun tre ting som betydde noe i Kent Oddekalvs liv: miljøvern, kjærlighet og scat. Det var kun kjærligheten han manglet.
36
I USA satt Maestroen i stua si. Han gliste sleskt, mens han satt i skyggen så ingen kunne se hvem han var. Planen hans hadde vært perfekt. Han hadde utnyttet en gal miljøverner med enorme mindreverdighetskomplekser til sin mer berømt bror, men som samtidlig var stormannsgal som få. Ingen kom noensinne til å mistenke han, planen var vanntett. Nå var Norge et par luftangrep unna kapitulasjon, og han var ett skritt nærmere totalkontroll over verdens oljeressurser. Herfra kunne ikke noe gå galt. Han lirket frem en mobiltelefon og trykket på den ene hurtigtasten. Han måtte høre med sin venn George W. Bush om angrepet var nært forestående. Han ble fortalt at det kun var snakk om tre eller fire dager.
37
TO DAGER SENERE:
Arvid Karlsen bråvåknet. Over han sto en mannsskikkelse. Han forsøkte å gni gruggen ut av øynene. Foran han sto en hårløs mann med tårer i øynene. Arvid kjente han igjen fra fylla noen dager tidligere, det var han homseflørten som forsøkte å egle seg innpå han ved å spandere en øl.
”Hva vil du?”
Arvid mumlet med sin groggy morgenstemme. Den var usedvanlig hes denne morgenen, sannsynligvis fordi Arvid hadde drukket whisky to dager i strekk.
”Det er meg du leter etter.”
Stemmen til Kent Oddekalv var gråtkvalt.
”Hva faen er det du snakker om? Jeg er ikke homo.”
Arvid Karlsen begynte å bli irritert. Denne flørten hadde gått alt for langt.
”Det er meg du leter etter.”
Arvid var tung i hodet og alt for fyllesyk til denne fyren.
”Hør her. Jeg er ikke homo sier jeg. Jeg har kanskje eksperimentert litt, men det er alt. Jeg vet ikke hvem som sladra, men jeg har slutta med det.”
Kent Oddekalv fikk et lite smil om munnen. En liten del av fantasien hans hadde akkurat blitt tilfredsstilt.
”Selv om jeg gjerne kunne tenkt meg det, så er jeg ikke her for sex. Jeg er Ekskrement Mannen.”
Arvid Karlsen sperret opp øynene i forskrekkelse. Et lite øyeblikk var bakrusen glemt.
”Er du her for… For å bæsje meg i hjel?”
”Nei.”
Arvid pustet lettet ut og bakrusen kom tilbake.
”Hvorfor er du her da?”
”For å tilstå. Og for å be om hjelp. Jeg har blitt lurt. Det finnes en annen som også må stå til ansvar for mine handlinger.”
”Hvem da?”
”Jeg vet ikke.”
”Hva mener du med ’jeg vet ikke’?”
”Jeg vet ikke hva han heter. Han kaller seg bare Maestroen.”
38
Alle de diplomatiske forbindelsene mellom Norge og USA hadde blitt brutt. Alt tydet på at et angrep var nært forestående. EU satt på sidelinjen og så på. Konservative som liberale, de satt alle i Brussel og klødde seg i skrittet og knullet luksusprostituerte. En svensk representant hadde nylig blitt behandlet for skabb.
Israel støttet USA fullt ut, og det israelske utenriksdepartementet slapp en pressemelding der det sto at alle terrorister måtte bekjempes. Dessuten håpte de at Mossad skulle få muligheten til å ta livet av Jostein Gaarder, eller i det minste hentet han til Israel for å fengsle han der.
Som vanlig lyttet ingen til land fra Afrika eller Sør-Amerika. De var muligens synspunkter i begge leirene, men ingen giddet å høre de. Jeg kunne gjettet at de var Pro Norge, men jeg gidder ikke tenke over det.
Sveitsiske bankfolk gned seg i hendene.
I Dublin holdt U2 en pressekonferanse hvor Bono advarte USA om at han kom til å snakke stygt om landet på konsertene sine om de ikke holdt seg unna Norge, og dessuten kom han til å skrive en låttekst som var krass i sine antydninger.
I Washington hadde George W. Bush akkurat snakket med sine generaler. Om mellom 24 og 36 timer kunne ’Operasjon Nordlys’ settes i gang.
39
Arvid Karlsen var overrasket. Aller mest av seg selv. I stedet for å bure inn den syke morderen med en gang, så tok han seg tid til å høre på han, til å gjøre det motsatte av alt han noensinne hadde lært. Dersom det han hadde blitt fortalt var sant, så var den såkalte Maestroen delaktig i drap, og i så fall ville Arvid ha tak i han også. Når Kent Oddekalv i tillegg påsto å ha samtaler med Maestroen på bånd så ble nysgjerrigheten for stor.
Da de ankom Kent Oddekalvs leilighet fikk Arvid se den største private samlingen av organiske soyaprodukter noensinne eid av en enkeltperson. I tillegg fikk han høre et opptak som beviste at det var en person til som måtte arresteres. Arvid hadde en følelse av at han hadde hørt denne stemmen før. Hadde han bare kunnet plassere den.
40
I Washington satt Maestroen med en dårlig smak i munnen. Han hadde akkurat drukket melk som var gått ut på dato. I tillegg hadde han en følelse av at han ikke hadde tenkt over alle muligheter. Avlytting, det USA var verdensledende på, kunne ha forekommet. Nå måtte han sende en av CIA’s hemmelige dødsskvadroner til Norge for å ta livet av Kent Oddekalv. Takket være Maestroens posisjon og kontakter kunne de nå målet sitt innen et par timer.
41
Arvid Karlsen hatet seg selv for at han ikke klarte å plassere stemmen til Maestroen, men han satt med en distinkt følelse av at det var en mann med makt, en autoritet. Kanskje en som hadde noe å tjene på at USA angrep Norge. Arvid fikk følelsen av at de ikke var trygge hjemme hos Kent Oddekalv – en mann som nå kunne bli en stor belastning for noen.
”Vi må dra.”A
rvid var bestemt i tonen. Kent Oddekalv smilte.
”Okay. Fem minutter. Jeg må bæsje.”
Arvid Karlsen frøs til. Skulle det ende nå? Kent Oddekalv så det nervøse ansiktsuttrykket hans.
”Ta det med ro. Jeg skal gå på toalettet. Men du kan godt få se på om du vil.”
”Nei takk. Jeg har sett nok av avføringen din den siste tiden.”
Kent Oddekalv gliste bredt.
”Flørten.”
42
Sersjant Peter Williamson så utålmodig på klokka si. Den var synkronisert med klokkene til de fem andre i dødsskvadronen. Sammen hadde de tatt livet av rundt 30 personer på oppdrag fra ymse innflytelsesrike amerikanere. For mange år siden hadde de jaget en dame i døden i en tunnel i Paris, mens de for bare fem dager siden hadde henrettet en sjeik som hadde blitt litt vel positiv til Sharia lovgivning. Nå skulle de henrette en simpel nordmann som hadde tatt livet av folk på en høyst besynderlig måte. Sersjant Williamson lurte på hvorfor han egentlig hadde den jobben han hadde. Ikke var det bra betalt, arbeidstidene var for jævlig, han flyttet hele tiden så han kunne bare glemme et fast forhold, og han hadde ikke noen å snakke med bortsett fra guttene i dødsskvadronen. Det var bare drap, drap, drap, over hele linja. Det var ikke noe å le av. De andre gutta lo. Det var Corky som akkurat hadde fortalt en vits, men Sersjant Williamson hadde ikke fulgt med. Han latet som han lo. Deretter begynte han briefingen. Det var 15 minutter til alvoret begynte og han forklarte de andre at dette var det viktigste oppdraget noensinne. Han sa det hver gang. Det fikk de til å føle seg bare viktigere og viktigere.
Den nest siste delen er her!
Dette bør du lese på do!
35
Kent Oddekalv hentet opp telefonen fra lomma og ringte nummeret til sin læremester. Maestroen. Han hadde aldri sett denne mystiske mannen, men han hadde funnet Kent og gitt han de nødvendige instruksene. Om Kent bare gjorde som Maestroen sa ville hele verden snart være et skritt nærmere å være befolket kun av vegetarianere. Han husket godt den første gangen Maestroen hadde tatt kontakt med han. Han hadde fått en mystisk pakke i posten og da han åpnet den fant han en mobiltelefon med alt nødvendig tilbehør – til og med handsfree, samt et brev som forklarte hvorfor han var den utvalgte.
Maestroen hadde funnet han på internett og så han som den perfekte gallionsfiguren for et blodig korstog i miljøvernets navn. Maestroen sørget for penger, utstyr, navn og ideer. Kent Oddekalv hadde vært et lett bytte. Han var lei av å hele tiden komme i skyggen til sin bror, Kurt.
Nå trykket Kent Oddekalv forgjeves på telefonen. Han forsøkte å nå Maestroen, men det var ingen som svarte. Han hadde akkurat blitt avvist av to menn på kort tid. Det var aldri noen som tenkte på at gale drapsmenn også hadde følelser. Det var kun tre ting som betydde noe i Kent Oddekalvs liv: miljøvern, kjærlighet og scat. Det var kun kjærligheten han manglet.
36
I USA satt Maestroen i stua si. Han gliste sleskt, mens han satt i skyggen så ingen kunne se hvem han var. Planen hans hadde vært perfekt. Han hadde utnyttet en gal miljøverner med enorme mindreverdighetskomplekser til sin mer berømt bror, men som samtidlig var stormannsgal som få. Ingen kom noensinne til å mistenke han, planen var vanntett. Nå var Norge et par luftangrep unna kapitulasjon, og han var ett skritt nærmere totalkontroll over verdens oljeressurser. Herfra kunne ikke noe gå galt. Han lirket frem en mobiltelefon og trykket på den ene hurtigtasten. Han måtte høre med sin venn George W. Bush om angrepet var nært forestående. Han ble fortalt at det kun var snakk om tre eller fire dager.
37
TO DAGER SENERE:
Arvid Karlsen bråvåknet. Over han sto en mannsskikkelse. Han forsøkte å gni gruggen ut av øynene. Foran han sto en hårløs mann med tårer i øynene. Arvid kjente han igjen fra fylla noen dager tidligere, det var han homseflørten som forsøkte å egle seg innpå han ved å spandere en øl.
”Hva vil du?”
Arvid mumlet med sin groggy morgenstemme. Den var usedvanlig hes denne morgenen, sannsynligvis fordi Arvid hadde drukket whisky to dager i strekk.
”Det er meg du leter etter.”
Stemmen til Kent Oddekalv var gråtkvalt.
”Hva faen er det du snakker om? Jeg er ikke homo.”
Arvid Karlsen begynte å bli irritert. Denne flørten hadde gått alt for langt.
”Det er meg du leter etter.”
Arvid var tung i hodet og alt for fyllesyk til denne fyren.
”Hør her. Jeg er ikke homo sier jeg. Jeg har kanskje eksperimentert litt, men det er alt. Jeg vet ikke hvem som sladra, men jeg har slutta med det.”
Kent Oddekalv fikk et lite smil om munnen. En liten del av fantasien hans hadde akkurat blitt tilfredsstilt.
”Selv om jeg gjerne kunne tenkt meg det, så er jeg ikke her for sex. Jeg er Ekskrement Mannen.”
Arvid Karlsen sperret opp øynene i forskrekkelse. Et lite øyeblikk var bakrusen glemt.
”Er du her for… For å bæsje meg i hjel?”
”Nei.”
Arvid pustet lettet ut og bakrusen kom tilbake.
”Hvorfor er du her da?”
”For å tilstå. Og for å be om hjelp. Jeg har blitt lurt. Det finnes en annen som også må stå til ansvar for mine handlinger.”
”Hvem da?”
”Jeg vet ikke.”
”Hva mener du med ’jeg vet ikke’?”
”Jeg vet ikke hva han heter. Han kaller seg bare Maestroen.”
38
Alle de diplomatiske forbindelsene mellom Norge og USA hadde blitt brutt. Alt tydet på at et angrep var nært forestående. EU satt på sidelinjen og så på. Konservative som liberale, de satt alle i Brussel og klødde seg i skrittet og knullet luksusprostituerte. En svensk representant hadde nylig blitt behandlet for skabb.
Israel støttet USA fullt ut, og det israelske utenriksdepartementet slapp en pressemelding der det sto at alle terrorister måtte bekjempes. Dessuten håpte de at Mossad skulle få muligheten til å ta livet av Jostein Gaarder, eller i det minste hentet han til Israel for å fengsle han der.
Som vanlig lyttet ingen til land fra Afrika eller Sør-Amerika. De var muligens synspunkter i begge leirene, men ingen giddet å høre de. Jeg kunne gjettet at de var Pro Norge, men jeg gidder ikke tenke over det.
Sveitsiske bankfolk gned seg i hendene.
I Dublin holdt U2 en pressekonferanse hvor Bono advarte USA om at han kom til å snakke stygt om landet på konsertene sine om de ikke holdt seg unna Norge, og dessuten kom han til å skrive en låttekst som var krass i sine antydninger.
I Washington hadde George W. Bush akkurat snakket med sine generaler. Om mellom 24 og 36 timer kunne ’Operasjon Nordlys’ settes i gang.
39
Arvid Karlsen var overrasket. Aller mest av seg selv. I stedet for å bure inn den syke morderen med en gang, så tok han seg tid til å høre på han, til å gjøre det motsatte av alt han noensinne hadde lært. Dersom det han hadde blitt fortalt var sant, så var den såkalte Maestroen delaktig i drap, og i så fall ville Arvid ha tak i han også. Når Kent Oddekalv i tillegg påsto å ha samtaler med Maestroen på bånd så ble nysgjerrigheten for stor.
Da de ankom Kent Oddekalvs leilighet fikk Arvid se den største private samlingen av organiske soyaprodukter noensinne eid av en enkeltperson. I tillegg fikk han høre et opptak som beviste at det var en person til som måtte arresteres. Arvid hadde en følelse av at han hadde hørt denne stemmen før. Hadde han bare kunnet plassere den.
40
I Washington satt Maestroen med en dårlig smak i munnen. Han hadde akkurat drukket melk som var gått ut på dato. I tillegg hadde han en følelse av at han ikke hadde tenkt over alle muligheter. Avlytting, det USA var verdensledende på, kunne ha forekommet. Nå måtte han sende en av CIA’s hemmelige dødsskvadroner til Norge for å ta livet av Kent Oddekalv. Takket være Maestroens posisjon og kontakter kunne de nå målet sitt innen et par timer.
41
Arvid Karlsen hatet seg selv for at han ikke klarte å plassere stemmen til Maestroen, men han satt med en distinkt følelse av at det var en mann med makt, en autoritet. Kanskje en som hadde noe å tjene på at USA angrep Norge. Arvid fikk følelsen av at de ikke var trygge hjemme hos Kent Oddekalv – en mann som nå kunne bli en stor belastning for noen.
”Vi må dra.”A
rvid var bestemt i tonen. Kent Oddekalv smilte.
”Okay. Fem minutter. Jeg må bæsje.”
Arvid Karlsen frøs til. Skulle det ende nå? Kent Oddekalv så det nervøse ansiktsuttrykket hans.
”Ta det med ro. Jeg skal gå på toalettet. Men du kan godt få se på om du vil.”
”Nei takk. Jeg har sett nok av avføringen din den siste tiden.”
Kent Oddekalv gliste bredt.
”Flørten.”
42
Sersjant Peter Williamson så utålmodig på klokka si. Den var synkronisert med klokkene til de fem andre i dødsskvadronen. Sammen hadde de tatt livet av rundt 30 personer på oppdrag fra ymse innflytelsesrike amerikanere. For mange år siden hadde de jaget en dame i døden i en tunnel i Paris, mens de for bare fem dager siden hadde henrettet en sjeik som hadde blitt litt vel positiv til Sharia lovgivning. Nå skulle de henrette en simpel nordmann som hadde tatt livet av folk på en høyst besynderlig måte. Sersjant Williamson lurte på hvorfor han egentlig hadde den jobben han hadde. Ikke var det bra betalt, arbeidstidene var for jævlig, han flyttet hele tiden så han kunne bare glemme et fast forhold, og han hadde ikke noen å snakke med bortsett fra guttene i dødsskvadronen. Det var bare drap, drap, drap, over hele linja. Det var ikke noe å le av. De andre gutta lo. Det var Corky som akkurat hadde fortalt en vits, men Sersjant Williamson hadde ikke fulgt med. Han latet som han lo. Deretter begynte han briefingen. Det var 15 minutter til alvoret begynte og han forklarte de andre at dette var det viktigste oppdraget noensinne. Han sa det hver gang. Det fikk de til å føle seg bare viktigere og viktigere.
Thursday, August 03, 2006
SOMMERKRIM: Ekskrement Mannen (27-34)
Kapittel 27 til 34 i Pastor Ulfs Sommerkrim!
Jeg håper du har skiftet truse!
27
Tore Strømøy hadde akkurat ryddet unna et par pappesker da en glatt mann som veivet med et våpen plutselig sto foran han. Han turte ikke gjøre annet enn å gjøre som mannen sa.
28
Siri Fjødn hadde ikke sagt noe på et lite minutt. Arvid så at hun tenkte på spreng. Hun åpnet munnen.
”Arvid?”
”Ja?”
”Hva om. Hva om det er et nytt anagram?”
”Anagram? Vil det si at han ikke leter etter Tore Strømøy?”
”Jo. Han er ute etter Tore Strømøy. Men ikke programlederen. Han er ute etter hans navnebror. Jeg husker jeg leste en artikkel i VG om kjendiser og navnebrødrene deres. ’På Sporet’ er et anagram for ’Årets Pop’. Tore Strømøy driver det lite suksessfulle plateselskapet ’Årets Pop’. Jeg husker det klart.”
Arvid Karlsen var rasende.
”Satan. VG igjen. De vet for mye. Faen som jeg hater VG.”
Men Arvid Karlsen hadde ikke tid til hat. Han og Siri Fjødn måtte finne Tore Strømøys navnebror Tore Strømøy. Det Arvid Karlsen og Siri Fjødn ikke visste var at det var så alt for sent. Det visste derimot du.
29
I rommet ved siden av det Arvid Karlsen og Siri Fjødn hadde vært på fikk den kneblede Ron Bwand selskap av Tore Strømøy og en hårløs mann. Den hårløse mannen foret de to med avføringsmiddel, deretter tok han ordet.
”Ron Bwand. Du skjønner vel norsk?”
Ambassadøren nikket.
”Good. Then I don’t have to speak English. Mitt navn er Kent Oddekalv. Jeg er seriemorder. Hadde ikke tenkt å snakke med noen om det men dere skal jo dø snart uansett. Det er jævla ensomt å være seriemorder. Bare dreping, ikke noe snakk eller kos liksom. Voldtektsmenn har det så mye lettere. Men på den andre siden så eier ikke de klasse, slik jeg gjør. Dere lurer på kanskje på hvorfor jeg skal drepe dere?”
De to mennene nikket unisont.
”Da skal jeg fortelle dere det. Dere er svin. Miljøsvin. Jeg har drept tre miljøsvin allerede. Dere blir nummer fire og fem. De to første var taggere. Nummer tre og Tore kjører bil, det gjør for så vidt du også herr ambassadør. Blir jo litt tilfeldig når man går etter bilister. Men akk ja.”
De kalde øynene til Kent Oddekalv festet seg på Ron Bwand.
”Det er ikke på grunn av bilkjøringen din at jeg vil ta deg. Jeg vil ta deg fordi du har nektet å innføre kildesortering på ambassaden. Din forbanna jævel. Det er ikke så vanskelig å kildesortere.”
Tore Strømøy forsøkte og si noe. Oddekalv tok av munnknebelen.
”Jeg skjønner ikke dette. Drepe meg fordi jeg kjører bil? Du kjører jo bil selv. Du kidnappet meg og kjørte hit.”
Kent Oddekalv ble et lite øyeblikk målbundet av den munnrappe kjendisnavnebroren. Han rodde seg inn.
”Målet helliggjør middelt.”
Han satte på munnknebelen igjen. Nå var det bare å vente til hans to neste ofre ble brune i trusa. Denne gangen skulle han virkelig slå til. De to stakkars jævlene skulle kveles av hverandres bæsj.
30
Siri Fjødn og Arvid Karlsen ga opp letingen og tok seg noen halvlitere før de dro hjem til Arvid. Han var en enhjørning. Han kom for å ta pulsen hennes. Han var en enhjørning. Han tenkte bare på en ting. Han tok ut enhjørningen. Hun tok imot den.
31
Det stinket når renholdssjef Katrine Møholt åpent døren. Vel innenfor fant hun to menn kvalt på grufullt vis. Hun hentet kameraet sitt for å ta bilder hun kunne selge til VG. Deretter ringte hun politiet.
32
Arvid Karlsen hadde regnet med at det ville dukke opp to lik, men det irriterte han at han og Siri hadde vært i rommet ved siden av kvelden før. Han skjønte med en gang hva som hadde skjedd. Han skjønte at drapsmannen hadde kvalt de to med hverandres avføring. Denne gang lå det ikke igjen noen hint. Ingenting. De var på bar bakke igjen. Drapsmannen var dyktigere enn Arvid Karlsen hadde fryktet. Arvid kjente øltørsten komme smygende.
33
Det var en betenkt George Bush som la på telefonrøret etter en samtale med Condeleezza Rice. Han hadde en usannsynlig historie å selge. En historie som kunne gjøre mange av hans venner rikere enn de allerede var. Ron Bwand, USA ambassadør i Norge hadde blitt drept der. Det var terrorisme. Nordmennene ville nok prøve å si at det ikke var sant, men George hadde en magefølelse. De norske oljeressursen måtte komme under amerikansk kontroll og de norske terroristene måtte stoppes. Det var hans plikt å redde amerikanske liv. Han kalte sine ministere inn til et hastemøte. Han ba sine generaler om å forberede et angrep. Han ba sin kone Laura om en sugejobb. Hun var den eneste som sa nei. Da hans ministere var på plass forklarte han det så enkelt han kunne. Han sa at Norge var en terroristnasjon, at de hadde olje, at de truet USA og at de hadde olje. Han nevnte også at Norge hadde gass. Og Olje. Nå skulle han vise at det ikke gikk an å kødde med USA.
34
Arvid Karlsen så på den digitale klokka si. 13:21. Han hadde aldri vært flink med visere. Selv om det var tidlig på dagen var han allerede dritings. Denne saken tok på. Han var møkk lei av å lete etter en gal drapsmann. Han var møkk lei av å ligge med Siri Fjødn. Han vendte oppmerksomheten sin mot bartenderen som plutselig satte en øl foran han. Arvid skjønte ingenting.
”Jeg har ikke bestilt noe øl.”
Den er fra mannen på hjørnet. Arvid så etter han. En hårløs mann smilte mot han. Arvid Karlsen smilte ikke.
”Gi faen. Jeg er en fordrukken purk. Jeg liker ikke sånne homogreier.”
Snøvlende og forbannet reiste han seg og forlot baren. Inne i lokalet satt Kent Oddekalv med et knust hjerte.
Jeg håper du har skiftet truse!
27
Tore Strømøy hadde akkurat ryddet unna et par pappesker da en glatt mann som veivet med et våpen plutselig sto foran han. Han turte ikke gjøre annet enn å gjøre som mannen sa.
28
Siri Fjødn hadde ikke sagt noe på et lite minutt. Arvid så at hun tenkte på spreng. Hun åpnet munnen.
”Arvid?”
”Ja?”
”Hva om. Hva om det er et nytt anagram?”
”Anagram? Vil det si at han ikke leter etter Tore Strømøy?”
”Jo. Han er ute etter Tore Strømøy. Men ikke programlederen. Han er ute etter hans navnebror. Jeg husker jeg leste en artikkel i VG om kjendiser og navnebrødrene deres. ’På Sporet’ er et anagram for ’Årets Pop’. Tore Strømøy driver det lite suksessfulle plateselskapet ’Årets Pop’. Jeg husker det klart.”
Arvid Karlsen var rasende.
”Satan. VG igjen. De vet for mye. Faen som jeg hater VG.”
Men Arvid Karlsen hadde ikke tid til hat. Han og Siri Fjødn måtte finne Tore Strømøys navnebror Tore Strømøy. Det Arvid Karlsen og Siri Fjødn ikke visste var at det var så alt for sent. Det visste derimot du.
29
I rommet ved siden av det Arvid Karlsen og Siri Fjødn hadde vært på fikk den kneblede Ron Bwand selskap av Tore Strømøy og en hårløs mann. Den hårløse mannen foret de to med avføringsmiddel, deretter tok han ordet.
”Ron Bwand. Du skjønner vel norsk?”
Ambassadøren nikket.
”Good. Then I don’t have to speak English. Mitt navn er Kent Oddekalv. Jeg er seriemorder. Hadde ikke tenkt å snakke med noen om det men dere skal jo dø snart uansett. Det er jævla ensomt å være seriemorder. Bare dreping, ikke noe snakk eller kos liksom. Voldtektsmenn har det så mye lettere. Men på den andre siden så eier ikke de klasse, slik jeg gjør. Dere lurer på kanskje på hvorfor jeg skal drepe dere?”
De to mennene nikket unisont.
”Da skal jeg fortelle dere det. Dere er svin. Miljøsvin. Jeg har drept tre miljøsvin allerede. Dere blir nummer fire og fem. De to første var taggere. Nummer tre og Tore kjører bil, det gjør for så vidt du også herr ambassadør. Blir jo litt tilfeldig når man går etter bilister. Men akk ja.”
De kalde øynene til Kent Oddekalv festet seg på Ron Bwand.
”Det er ikke på grunn av bilkjøringen din at jeg vil ta deg. Jeg vil ta deg fordi du har nektet å innføre kildesortering på ambassaden. Din forbanna jævel. Det er ikke så vanskelig å kildesortere.”
Tore Strømøy forsøkte og si noe. Oddekalv tok av munnknebelen.
”Jeg skjønner ikke dette. Drepe meg fordi jeg kjører bil? Du kjører jo bil selv. Du kidnappet meg og kjørte hit.”
Kent Oddekalv ble et lite øyeblikk målbundet av den munnrappe kjendisnavnebroren. Han rodde seg inn.
”Målet helliggjør middelt.”
Han satte på munnknebelen igjen. Nå var det bare å vente til hans to neste ofre ble brune i trusa. Denne gangen skulle han virkelig slå til. De to stakkars jævlene skulle kveles av hverandres bæsj.
30
Siri Fjødn og Arvid Karlsen ga opp letingen og tok seg noen halvlitere før de dro hjem til Arvid. Han var en enhjørning. Han kom for å ta pulsen hennes. Han var en enhjørning. Han tenkte bare på en ting. Han tok ut enhjørningen. Hun tok imot den.
31
Det stinket når renholdssjef Katrine Møholt åpent døren. Vel innenfor fant hun to menn kvalt på grufullt vis. Hun hentet kameraet sitt for å ta bilder hun kunne selge til VG. Deretter ringte hun politiet.
32
Arvid Karlsen hadde regnet med at det ville dukke opp to lik, men det irriterte han at han og Siri hadde vært i rommet ved siden av kvelden før. Han skjønte med en gang hva som hadde skjedd. Han skjønte at drapsmannen hadde kvalt de to med hverandres avføring. Denne gang lå det ikke igjen noen hint. Ingenting. De var på bar bakke igjen. Drapsmannen var dyktigere enn Arvid Karlsen hadde fryktet. Arvid kjente øltørsten komme smygende.
33
Det var en betenkt George Bush som la på telefonrøret etter en samtale med Condeleezza Rice. Han hadde en usannsynlig historie å selge. En historie som kunne gjøre mange av hans venner rikere enn de allerede var. Ron Bwand, USA ambassadør i Norge hadde blitt drept der. Det var terrorisme. Nordmennene ville nok prøve å si at det ikke var sant, men George hadde en magefølelse. De norske oljeressursen måtte komme under amerikansk kontroll og de norske terroristene måtte stoppes. Det var hans plikt å redde amerikanske liv. Han kalte sine ministere inn til et hastemøte. Han ba sine generaler om å forberede et angrep. Han ba sin kone Laura om en sugejobb. Hun var den eneste som sa nei. Da hans ministere var på plass forklarte han det så enkelt han kunne. Han sa at Norge var en terroristnasjon, at de hadde olje, at de truet USA og at de hadde olje. Han nevnte også at Norge hadde gass. Og Olje. Nå skulle han vise at det ikke gikk an å kødde med USA.
34
Arvid Karlsen så på den digitale klokka si. 13:21. Han hadde aldri vært flink med visere. Selv om det var tidlig på dagen var han allerede dritings. Denne saken tok på. Han var møkk lei av å lete etter en gal drapsmann. Han var møkk lei av å ligge med Siri Fjødn. Han vendte oppmerksomheten sin mot bartenderen som plutselig satte en øl foran han. Arvid skjønte ingenting.
”Jeg har ikke bestilt noe øl.”
Den er fra mannen på hjørnet. Arvid så etter han. En hårløs mann smilte mot han. Arvid Karlsen smilte ikke.
”Gi faen. Jeg er en fordrukken purk. Jeg liker ikke sånne homogreier.”
Snøvlende og forbannet reiste han seg og forlot baren. Inne i lokalet satt Kent Oddekalv med et knust hjerte.
Wednesday, August 02, 2006
SOMMERKRIM: Ekskrement Mannen (20-26)
Ekskrement Mannen, del 4!
Her er kapittel 20 til 26 i Pastor Ulfs Sommerkrim.
Og ja! Nå blir du enda brunere i trusa...
20
Det var en irritert Arvid Karlsen som svarte på telefonen. At det hadde dukket opp et nytt lik var ikke overraskende. At det lå et brev adressert til han der kom imidlertid uventet på han. Karlsen var som vanlig fyllesyk. Han hadde hatt med seg noen hjem også, Siri Fjødn kom til å bli sur om hun fant ut dette. Karlsen studerte den nakne damen som lå i sengen hans. Han syntes tydelig han kunne se et adamseple. Dessverre hadde han ikke tid til å undersøke det nærmere, han hadde et brev å åpne.
21
Nå hadde hånden til den gale miljøverneren sluppet taket i lekegrinden. Det første steget var for lengst tatt. Han så seg aldri tilbake mot det han hadde forlatt. Han skulle finne skatten bak den syvende blåne, og hente prinsessen fra et berg av glass. Han skulle reise østenfor sol og vestenfor måne, og lande i et småfly på Den Røde Plass. Han visste det var mulig det umulige, at vindmøllen gikk tapt for Don Quijote. Han trodde på det utrolige, på Soria Moria, Soria Moria slott. Han var galere enn Bjarne Brøndbo og gutta i DDE multiplisert med fire.
22
Selv om teknikerne hadde slått fast at det ikke var en bombe i brevet så åpnet Arvid Karlsen det med den største forsiktighet. Han ville ikke ødelegge eventuelle spor og han var redd for Anthrax. Han visste det var en meningsløs frykt, men fylleangsten gjorde det vanskelig for han å tenke rasjonelt. Han åpnet brevet og leste:
’Arvid Karlsen.
Tør du bli min nemesis?
Dette er min neste offer:
DAN BROWN’
Karlsen måpte. Hva kunne dette bety? Skulle han drepe Dan Brown, forfatteren av Da Vinci Koden? Hadde morderen reist til USA? Betydde dette at Karlsen kunne ta seg fri og dra på ei tredagers fyllekule? Det var da Siri Fjødn sa de skjebnesvangre ordene:
”Dan Brown? Kan det være et anagram?”
Arvid Karlsen forbannet seg selv for at han ikke hadde lest Da Vinci Koden.
”Anagram? Hva faen babler du om? Hva er et anagram?”
Siri Fjødn hadde lest Da Vinci Koden og forklarte han det. Arvid var irritert.
”Kunne han ikke bare gått etter Dan Brown da? Det hadde vært mye enklere for oss. Jeg har vondt i hodet, jeg har ikke lyst til å leke bokstavleker. Og jeg vet faen meg ikke om jeg har lyst til å bli den psychoens nemesis.”
Siri Fjødn så oppgitt på den fyllesyke pulevennen sin.
”Jeg tror jeg vet hvem hans neste offer blir. Ron Bwand.”
”Ron Bwand? Hva faen? Det kan da ikke være noen som heter det?”
23
Ron Bwand sto i dusjen. I likhet med de aller fleste andre var han naken når han dusjet. Men i motsetning til de fleste andre var han naken foran en mann som pekte på han med en pistol. I likhet med de flest andre som ble pekt på med en pistol så var han redd. Den hårløse mannen hadde tatt frem en barberhøvel og ba nå Bwand høflig om å barbere hele kroppen sin. Den amerikanske ambassadøren i Norge adlød kommandoene fra den skremmende skikkelsen foran han og ikke lenge etter var han glatt og deilig. Han strøk en hånd over seg selv og glemte for et øyeblikk mannen med pistol. Han likte å kjenne at huden hans var glatt. Det fikk han til å glemme mobberne fra High School. De kalte han bare for ”Ron the werewolf” på grunn av hans massive hårvekst. For første gang på over 20 år kjente han seg litt lykkelig. Han var takknemlig overfor den merkelige skikkelsen foran han.
”Thank you. I don’t know who you are, but now i can smile again. Thank you, bald stranger.”
Den hårløse mannen så på han med forferdelse. Ron Bwand lurte på om han hadde tråkket i salaten, en tanke som for øvrig var helt meningsløs for det fantes ikke salat der.
”You have no reason to thank me, mr. Bwand. I’m going to kill your sorry ass. I just need a little assistance. You’ll be dead within 24 hours.”
Ambassadør Ron Bwand grøsset. Han skulle dø. Merkelig nok så var han ikke redd, ikke nå som han kunne smile igjen. Det var bedre å dø hårløs og lykkelig, enn som det ekle hårete monsteret han en gang hadde vært. Roen senket seg inni Ron Bwand, han hadde blitt kvitt sine demoner.
24
En kommunikasjonssvikt sørget for at Arvid Karlsen og Siri Fjødn så seg nødt til å ta bussen hjem til Ron Bwand. Arvid hadde fått nok av rushtrafikk og sure passasjerer med vassent blikk. Han mente at alle lever under pisken og noe sa han at han var helt klar for paradiset. Han ville bare legge seg på ryggen og velte seg og glise mens han sang på en salme. En salme om mas, mas, mas, over hele linja. Mandag hele året, det var ikke noe å le av men han kunne ikke la være. Splitter pine. Siri Fjødn vekket han ut fra hans paniske rushtrafikkanfall.
”Vi skal av her. Ambassadøren bor på dette hotellet. Leste det i VG.”
”Hva er det de ikke vet i VG?”
”De vet for mye. Jeg skal gi deg konspirasjonsteoriene mine over en øl senere en dag.”
Karlsen var ikke sikker på om han ville høre de. De to småløp inn på hotellet og spurte etter Bwands rom. Et drøyt minutt senere sparket Arvid inn døra. Siri Fjødn kjeftet på han fordi han ikke brukte nøkkelkortet de hadde fått i resepsjonen. Til deres forskrekkelse var rommet tomt. Alt de fant var et lite visittkort i toalettskålen.
25
Ron Bwand hadde gjort som den hårløse mannen sa. Han lå kneblet på naborommet og hørte døren ble sparket inn. Han kunne ikke røre seg. Kunne ikke gi fra seg en lyd. Det gjorde ikke noe for Ron Bwand. Han så frem til en hårløs død. Han visste imidlertid ikke hvordan han skulle dø. Hadde han visst det ville han nok ikke vært like medgjørlig.
26
Arvid Karlsen plukket opp visittkortet og leste:
’Tore Strømøy
På sporet’
Han så forferdet på Siri Fjødn.
”Helvete. Den gærningen skal drepe tv-stjernen Tore ’På Sporet’ Strømøy. Det er ingen som har holdt meg edru flere lørdager enn han.”
Her er kapittel 20 til 26 i Pastor Ulfs Sommerkrim.
Og ja! Nå blir du enda brunere i trusa...
20
Det var en irritert Arvid Karlsen som svarte på telefonen. At det hadde dukket opp et nytt lik var ikke overraskende. At det lå et brev adressert til han der kom imidlertid uventet på han. Karlsen var som vanlig fyllesyk. Han hadde hatt med seg noen hjem også, Siri Fjødn kom til å bli sur om hun fant ut dette. Karlsen studerte den nakne damen som lå i sengen hans. Han syntes tydelig han kunne se et adamseple. Dessverre hadde han ikke tid til å undersøke det nærmere, han hadde et brev å åpne.
21
Nå hadde hånden til den gale miljøverneren sluppet taket i lekegrinden. Det første steget var for lengst tatt. Han så seg aldri tilbake mot det han hadde forlatt. Han skulle finne skatten bak den syvende blåne, og hente prinsessen fra et berg av glass. Han skulle reise østenfor sol og vestenfor måne, og lande i et småfly på Den Røde Plass. Han visste det var mulig det umulige, at vindmøllen gikk tapt for Don Quijote. Han trodde på det utrolige, på Soria Moria, Soria Moria slott. Han var galere enn Bjarne Brøndbo og gutta i DDE multiplisert med fire.
22
Selv om teknikerne hadde slått fast at det ikke var en bombe i brevet så åpnet Arvid Karlsen det med den største forsiktighet. Han ville ikke ødelegge eventuelle spor og han var redd for Anthrax. Han visste det var en meningsløs frykt, men fylleangsten gjorde det vanskelig for han å tenke rasjonelt. Han åpnet brevet og leste:
’Arvid Karlsen.
Tør du bli min nemesis?
Dette er min neste offer:
DAN BROWN’
Karlsen måpte. Hva kunne dette bety? Skulle han drepe Dan Brown, forfatteren av Da Vinci Koden? Hadde morderen reist til USA? Betydde dette at Karlsen kunne ta seg fri og dra på ei tredagers fyllekule? Det var da Siri Fjødn sa de skjebnesvangre ordene:
”Dan Brown? Kan det være et anagram?”
Arvid Karlsen forbannet seg selv for at han ikke hadde lest Da Vinci Koden.
”Anagram? Hva faen babler du om? Hva er et anagram?”
Siri Fjødn hadde lest Da Vinci Koden og forklarte han det. Arvid var irritert.
”Kunne han ikke bare gått etter Dan Brown da? Det hadde vært mye enklere for oss. Jeg har vondt i hodet, jeg har ikke lyst til å leke bokstavleker. Og jeg vet faen meg ikke om jeg har lyst til å bli den psychoens nemesis.”
Siri Fjødn så oppgitt på den fyllesyke pulevennen sin.
”Jeg tror jeg vet hvem hans neste offer blir. Ron Bwand.”
”Ron Bwand? Hva faen? Det kan da ikke være noen som heter det?”
23
Ron Bwand sto i dusjen. I likhet med de aller fleste andre var han naken når han dusjet. Men i motsetning til de fleste andre var han naken foran en mann som pekte på han med en pistol. I likhet med de flest andre som ble pekt på med en pistol så var han redd. Den hårløse mannen hadde tatt frem en barberhøvel og ba nå Bwand høflig om å barbere hele kroppen sin. Den amerikanske ambassadøren i Norge adlød kommandoene fra den skremmende skikkelsen foran han og ikke lenge etter var han glatt og deilig. Han strøk en hånd over seg selv og glemte for et øyeblikk mannen med pistol. Han likte å kjenne at huden hans var glatt. Det fikk han til å glemme mobberne fra High School. De kalte han bare for ”Ron the werewolf” på grunn av hans massive hårvekst. For første gang på over 20 år kjente han seg litt lykkelig. Han var takknemlig overfor den merkelige skikkelsen foran han.
”Thank you. I don’t know who you are, but now i can smile again. Thank you, bald stranger.”
Den hårløse mannen så på han med forferdelse. Ron Bwand lurte på om han hadde tråkket i salaten, en tanke som for øvrig var helt meningsløs for det fantes ikke salat der.
”You have no reason to thank me, mr. Bwand. I’m going to kill your sorry ass. I just need a little assistance. You’ll be dead within 24 hours.”
Ambassadør Ron Bwand grøsset. Han skulle dø. Merkelig nok så var han ikke redd, ikke nå som han kunne smile igjen. Det var bedre å dø hårløs og lykkelig, enn som det ekle hårete monsteret han en gang hadde vært. Roen senket seg inni Ron Bwand, han hadde blitt kvitt sine demoner.
24
En kommunikasjonssvikt sørget for at Arvid Karlsen og Siri Fjødn så seg nødt til å ta bussen hjem til Ron Bwand. Arvid hadde fått nok av rushtrafikk og sure passasjerer med vassent blikk. Han mente at alle lever under pisken og noe sa han at han var helt klar for paradiset. Han ville bare legge seg på ryggen og velte seg og glise mens han sang på en salme. En salme om mas, mas, mas, over hele linja. Mandag hele året, det var ikke noe å le av men han kunne ikke la være. Splitter pine. Siri Fjødn vekket han ut fra hans paniske rushtrafikkanfall.
”Vi skal av her. Ambassadøren bor på dette hotellet. Leste det i VG.”
”Hva er det de ikke vet i VG?”
”De vet for mye. Jeg skal gi deg konspirasjonsteoriene mine over en øl senere en dag.”
Karlsen var ikke sikker på om han ville høre de. De to småløp inn på hotellet og spurte etter Bwands rom. Et drøyt minutt senere sparket Arvid inn døra. Siri Fjødn kjeftet på han fordi han ikke brukte nøkkelkortet de hadde fått i resepsjonen. Til deres forskrekkelse var rommet tomt. Alt de fant var et lite visittkort i toalettskålen.
25
Ron Bwand hadde gjort som den hårløse mannen sa. Han lå kneblet på naborommet og hørte døren ble sparket inn. Han kunne ikke røre seg. Kunne ikke gi fra seg en lyd. Det gjorde ikke noe for Ron Bwand. Han så frem til en hårløs død. Han visste imidlertid ikke hvordan han skulle dø. Hadde han visst det ville han nok ikke vært like medgjørlig.
26
Arvid Karlsen plukket opp visittkortet og leste:
’Tore Strømøy
På sporet’
Han så forferdet på Siri Fjødn.
”Helvete. Den gærningen skal drepe tv-stjernen Tore ’På Sporet’ Strømøy. Det er ingen som har holdt meg edru flere lørdager enn han.”
Subscribe to:
Posts (Atom)