SOMMERKRIM: Ekskrement Mannen (20-26)

Ekskrement Mannen, del 4!

Her er kapittel 20 til 26 i Pastor Ulfs Sommerkrim.

Og ja! Nå blir du enda brunere i trusa...

20

Det var en irritert Arvid Karlsen som svarte på telefonen. At det hadde dukket opp et nytt lik var ikke overraskende. At det lå et brev adressert til han der kom imidlertid uventet på han. Karlsen var som vanlig fyllesyk. Han hadde hatt med seg noen hjem også, Siri Fjødn kom til å bli sur om hun fant ut dette. Karlsen studerte den nakne damen som lå i sengen hans. Han syntes tydelig han kunne se et adamseple. Dessverre hadde han ikke tid til å undersøke det nærmere, han hadde et brev å åpne.

21

Nå hadde hånden til den gale miljøverneren sluppet taket i lekegrinden. Det første steget var for lengst tatt. Han så seg aldri tilbake mot det han hadde forlatt. Han skulle finne skatten bak den syvende blåne, og hente prinsessen fra et berg av glass. Han skulle reise østenfor sol og vestenfor måne, og lande i et småfly på Den Røde Plass. Han visste det var mulig det umulige, at vindmøllen gikk tapt for Don Quijote. Han trodde på det utrolige, på Soria Moria, Soria Moria slott. Han var galere enn Bjarne Brøndbo og gutta i DDE multiplisert med fire.

22

Selv om teknikerne hadde slått fast at det ikke var en bombe i brevet så åpnet Arvid Karlsen det med den største forsiktighet. Han ville ikke ødelegge eventuelle spor og han var redd for Anthrax. Han visste det var en meningsløs frykt, men fylleangsten gjorde det vanskelig for han å tenke rasjonelt. Han åpnet brevet og leste:

’Arvid Karlsen.

Tør du bli min nemesis?

Dette er min neste offer:

DAN BROWN’

Karlsen måpte. Hva kunne dette bety? Skulle han drepe Dan Brown, forfatteren av Da Vinci Koden? Hadde morderen reist til USA? Betydde dette at Karlsen kunne ta seg fri og dra på ei tredagers fyllekule? Det var da Siri Fjødn sa de skjebnesvangre ordene:
”Dan Brown? Kan det være et anagram?”
Arvid Karlsen forbannet seg selv for at han ikke hadde lest Da Vinci Koden.
”Anagram? Hva faen babler du om? Hva er et anagram?”
Siri Fjødn hadde lest Da Vinci Koden og forklarte han det. Arvid var irritert.
”Kunne han ikke bare gått etter Dan Brown da? Det hadde vært mye enklere for oss. Jeg har vondt i hodet, jeg har ikke lyst til å leke bokstavleker. Og jeg vet faen meg ikke om jeg har lyst til å bli den psychoens nemesis.”
Siri Fjødn så oppgitt på den fyllesyke pulevennen sin.
”Jeg tror jeg vet hvem hans neste offer blir. Ron Bwand.”
”Ron Bwand? Hva faen? Det kan da ikke være noen som heter det?”

23

Ron Bwand sto i dusjen. I likhet med de aller fleste andre var han naken når han dusjet. Men i motsetning til de fleste andre var han naken foran en mann som pekte på han med en pistol. I likhet med de flest andre som ble pekt på med en pistol så var han redd. Den hårløse mannen hadde tatt frem en barberhøvel og ba nå Bwand høflig om å barbere hele kroppen sin. Den amerikanske ambassadøren i Norge adlød kommandoene fra den skremmende skikkelsen foran han og ikke lenge etter var han glatt og deilig. Han strøk en hånd over seg selv og glemte for et øyeblikk mannen med pistol. Han likte å kjenne at huden hans var glatt. Det fikk han til å glemme mobberne fra High School. De kalte han bare for ”Ron the werewolf” på grunn av hans massive hårvekst. For første gang på over 20 år kjente han seg litt lykkelig. Han var takknemlig overfor den merkelige skikkelsen foran han.
”Thank you. I don’t know who you are, but now i can smile again. Thank you, bald stranger.”
Den hårløse mannen så på han med forferdelse. Ron Bwand lurte på om han hadde tråkket i salaten, en tanke som for øvrig var helt meningsløs for det fantes ikke salat der.
”You have no reason to thank me, mr. Bwand. I’m going to kill your sorry ass. I just need a little assistance. You’ll be dead within 24 hours.”
Ambassadør Ron Bwand grøsset. Han skulle dø. Merkelig nok så var han ikke redd, ikke nå som han kunne smile igjen. Det var bedre å dø hårløs og lykkelig, enn som det ekle hårete monsteret han en gang hadde vært. Roen senket seg inni Ron Bwand, han hadde blitt kvitt sine demoner.

24

En kommunikasjonssvikt sørget for at Arvid Karlsen og Siri Fjødn så seg nødt til å ta bussen hjem til Ron Bwand. Arvid hadde fått nok av rushtrafikk og sure passasjerer med vassent blikk. Han mente at alle lever under pisken og noe sa han at han var helt klar for paradiset. Han ville bare legge seg på ryggen og velte seg og glise mens han sang på en salme. En salme om mas, mas, mas, over hele linja. Mandag hele året, det var ikke noe å le av men han kunne ikke la være. Splitter pine. Siri Fjødn vekket han ut fra hans paniske rushtrafikkanfall.
”Vi skal av her. Ambassadøren bor på dette hotellet. Leste det i VG.”
”Hva er det de ikke vet i VG?”
”De vet for mye. Jeg skal gi deg konspirasjonsteoriene mine over en øl senere en dag.”
Karlsen var ikke sikker på om han ville høre de. De to småløp inn på hotellet og spurte etter Bwands rom. Et drøyt minutt senere sparket Arvid inn døra. Siri Fjødn kjeftet på han fordi han ikke brukte nøkkelkortet de hadde fått i resepsjonen. Til deres forskrekkelse var rommet tomt. Alt de fant var et lite visittkort i toalettskålen.

25

Ron Bwand hadde gjort som den hårløse mannen sa. Han lå kneblet på naborommet og hørte døren ble sparket inn. Han kunne ikke røre seg. Kunne ikke gi fra seg en lyd. Det gjorde ikke noe for Ron Bwand. Han så frem til en hårløs død. Han visste imidlertid ikke hvordan han skulle dø. Hadde han visst det ville han nok ikke vært like medgjørlig.

26

Arvid Karlsen plukket opp visittkortet og leste:

’Tore Strømøy

På sporet’

Han så forferdet på Siri Fjødn.
”Helvete. Den gærningen skal drepe tv-stjernen Tore ’På Sporet’ Strømøy. Det er ingen som har holdt meg edru flere lørdager enn han.”