Høstkrim: Kunstnersjel (26-40)

Det tok litt tid med denne høstkrimen, mye på grunn av horebukkmysteriet og litt på grunn av andre ting, som for eksempel latskap. Men nå er den femte og siste delen her. Høskrimen kan avsluttes, endelig kan det bli vinter. Jeg tar personlig ansvar for at værgudene ikke har endret årstid i påvente av høstkrimens avslutning.
Om du ikke fikk med deg begynnelsen kan du lese den først ved å trykke på lenkene nedenfor og deretter gå videre på den utsøkte og geniale avslutningen.

DEL 1 (1-5)

DEL 2 (6-11)

DEL 3 (12-17)

DEL 4 (18-25)

Og her er det du har ventet på:

26

Veum hadde kjapt koblet inn Arvid og Mina i sin egen drapssak da morderen hadde lagt igjen en lapp hvor det sto spesifikt at han var den samme som hadde drept Vegard Mynthe-Kus. Han stappet mobiltelefonen ned i lomma etter å ha mottatt ei verbal skyllebøtte fra Arvid, gikk ut døren og forlot historien.

27

Arvid var forbannet over at Veum nok en gang slapp unna en vanskelig sak, men på den andre siden visste han at han var en lagt bedre politimann så lenge han var noenlunde edru. Nå sto han med Mina Henriksen og så ned på tre personer som hadde fått strupene sine skåret over.
”Det er ikke mye kunstnerisk dette.”
Mina så samtykkende på Arvid.
”Jeg er enig jeg, men samtidlig så har jo vold og drap på mange måter blitt en kunstform i samfunnet vårt. Har du ikke sett Kill Bill?”
Arvid smilte.
”Så dermed er dette reality-voldskunst?”
”Nei. Dette er en sjuk faen som vi er nødt til å stoppe.”
De to bestemte seg for å overlate åsstedet til kriminalteknikerne og gikk ut av rommet. Mina bannet lavt da hun så det hadde kommet blodflekker på designerskoene hennes. I hotellkorridoren passerte de en utålmodig vaskedame.

28

Maurtiz Von Schmigelflicke hadde aldri følt frykt før. Nå hadde han på kort tid fått en grundig innføring. Mannen som kidnappet hadde holdt et halvtimes foredrag om hvordan han hadde drept Vegard Mynthe-Kus og hvorfor det var et viktig bidrag til kunsthistorien. Mauritz hadde en merkelig følelse av at han skulle bli det neste bidraget.
Performance-kunstneren så ned på den livredde milliardæren som lå på gulvet ved siden av han. Den berusende følelsen han fikk når han holdt skjebnen til et annet menneskes liv i sine hender hadde nok en gang plantet seg dypt inne i han. Han fjernet knebelen fra sitt offers munn.
”Er du redd?”
”Er du gal?”
”Tror du dette er det rette tidspunktet for morsomheter?”
”Det var ikke en morsomhet.”
”Er du redd for å dø?”
”Nei.”
Mauritz Von Schmigelflicke løy. Han var livredd, noe urinflekken på buksen hans så tydelig indikerte.
”Du er en dårlig løgner.”
”Kroppen min er dårlig til å lyve. Munnen min er ganske dyktig.”
”Tror du munnen din kan hjelpe deg nå?”
”Nei.”
”Så forfriskende. Et ærlig svar. Kanskje det er håp for deg allikevel.”
”Det er det. Jeg lover. Jeg kan forbedre meg, gjøre innsats. Bli et godt menneske. Jeg gjør hva du vil, gir deg hva du vil. Det du peker på skal du få.”
”Jeg vil gå inn som en av de store i kunsthistorien.”
”Jeg har kontakter.”
”Ingen av de kan gi meg den oppmerksomheten jeg vil få når jeg dreper deg i kunstens navn.”
”Jo, jeg sverger. Jeg kan få de utroligste ting til å skje.”
”Nå skuffer du meg. Løgnen er tilbake.”
Mauritz holdt kjeft. Han begynte å innse at han ikke hadde lenge igjen.

29

Arvid satt på stasjonen og gikk frustrert igjennom noe papirarbeid da han bestemte seg for å gi seg for dagen. Han heiv på seg jakka og var på vei ut i det Wilhelmsen kom mot han.
”Karlsen. Hvor har du tenkt deg?”
”Hjem. På fylla. Jeg vet ikke. Jeg trenger å få samlet tankene.”
”Du husker at du har en sak å løse?”
”Om det dukker opp flere lik så er det bare å ringe.”
Arvid forlot stasjonen og satt kursen mot et vannhull. Til hans store overraskelse satt Mina Henriksen der allerede.
”Prøver du å følge i mine fotspor eller?”
Mina så opp på han med uklare øyne.
”Hvis jeg skal være ærlig så er jeg ikke særlig tøff når livet går meg imot.”
”Ikke jeg heller. Derfor blir jeg tørst og siden jeg blir tørst da varer det ikke lenge før ryggen min får fot.”
”Jeg blir deppa for ditt og deppa for datt jeg blir deppa fordi jeg har hetta for alt.”
”Skål!”
Arvid spanderte neste runde på Mina. Han var villig til å spandere mange runder på henne.

30

Marcel Duchamps urinalfontene kunne bare gå å legge seg. Dette var kunst på et så høyt nivå at performance-kunstneren ikke helt klarte å forstå det selv. Men det var heller ikke han som var viktig, det var verket.
Mauritz Von Schmigelflicke satt naken og fastbundet i den store glasstanken. Den gale mannen hadde fylt den med vann helt opp til halsen hans og nå rigget han opp et kamera. Mauritz var livredd.
”Hva skal du gjøre med meg?”
Den normalt stødige stemmen hans skalv. Performance-kunstneren så han inn i øynene.
”Du er en del av mitt nye mesterverk. Jeg kaller det ’Den menneskelige teine’”.
Mauritz bestemte seg for ikke spørre hva det ville si, og dessuten fikk han sitt svar temmelig kjapt. Performance-kunstneren slo på kameraet og hentet noen store kasser som sto ved vanntanken. Mauritz fikk selskap i vanntanken av tjuefem krabber og femten hummer. Han skrek og ba om nåde men ingenting hjalp. Performance-kunstneren satt der bare og så at hans siste verk skapte seg selv. Han anså det allerede som en klassiker.

31

Arvid holdt armen sin rundt Mina mens de to sjanglet seg mot hans leilighet. For folk som så de var det et underlig syn; en sliten gammel fyllik med et furet og værbitt utseende med armen rundt en ung, vakker og ekstremt velproporsjonert kvinne. En eldre kvinne snudde seg mot mannen sin og sa noe nedsettende om prostituerte. Arvid og Mina latet som om de ikke hørte det, de hadde nok med hverandre.
De snublet seg inn i Arvids leilighet og før de viste ordet av det så smeltet de sammen som to elskende i en klisjéfull kioskroman for kåte husmødre. Like etter, i det øyeblikket Arvid kom, oppnådde han et øyeblikk med usedvanlig klarhet, det var som om hele verden sto stille. Det var som han kunne plukke frem og sette sammen detaljer på et nivå som gav en høyere mening.
Mina irriterte seg over at den gamle traveren som nå hadde kollapset oppå henne ikke hadde holdt et minutt en gang.

32

Performance-kunstneren nøt et utsøkt krabbemåltid mens han så på at noen helt andre krabber sakte men sikkert fortærte Mauritz Von Schmigelflicke. Han lurte på hvordan krabbene og hummeren i vanntanken ville smake.

33

Mina så snurt bort på Arvid.
”Seriøst Arvid. Jeg gir deg et sympatiknull og du bruker ikke et minutt en gang.”
Arvid så vekk.
”Sorry.”
”Håper du ble kvitt litt av arbeidspresset i det minste.”
”Du aner ikke. Når jeg kom så hadde jeg et øyeblikks totalt klarhet. Jeg tror jeg vet hvordan vi skal løse denne saken!”
”Du kødder med meg?”
”Nei. Skulle tro du er magisk.”
”Det er ikke noe du sier bare for at du skal få knulle meg hver gang en sak står i stampe?”
”Nei, det er helt sant. Dessuten så er det jo lett å avsløre om jeg ikke sørger for et gjennombrudd.”
”Vi kommer uansett ikke til å gjøre dette igjen.”
”Hva om det er den eneste måten å redde verden på?”
”Da går verden under.”
”Jøss. Jeg må virkelig ha vært skuffende.”
Mina nikket og reiste seg. Arvid så henne uten klær for aller siste gang og han benyttet øyeblikket til å glo så godt han kunne, noe som var godt nok til å påkalle en ny ereksjon.

34

En kjapp titt i bevismaterialet var alt Arvid trengte.
”Der ser du.”
Arvid smilte triumferende til Mina.
”Det er det verste.”
”Jepp. Jeg visste vi hadde oversett noe. Jeg visste det. Se på lønnsslippen. Bulimijenten jobbet for Von Schmigelflicke som var en nær bekjent av Mynthe-Kus. Von Schmigelflicke er morderen jeg kan føle det på meg. Vi må i alle fall foreta et avhør.”
Wilhelmsen kom labbende mot de to tidligere elskerne.
”Nytt lik. Tror det er samme mann som står bak.”
”Mange?”
”Bare én, men dette er et høyprofiloffer.”
”Hvem?”
”Mauritz Von Schmigelflicke.”
”Det var da som faen.”
Arvid og Mina så skuffet på hverandre. Wilhelmsen skulte på begge to.
”Har dere pult?”

35

Camomilla Ørn hadde forlatt pulten sin i VGs lokaler og satt nå på Kafé Diaré med en espresso. Ved siden av henne satt en helt ukjent mann som hadde ringt inn og sagt han hadde et sensasjonelt tips til henne. Hun introduserte seg.
”Camomilla Ørn.”
Mannen så rart på henne.
”Jeg vet hvem du er. Jeg ringte deg.”
”Hvem er du da?”
”Ditt verste mareritt.”
Camomilla fikk et forskrekket uttrykk i ansiktet sitt.
”Har jeg gjort deg noe?”
”Nei, jeg kødder bare. Jeg er din våteste drøm. Jeg har en video som er mer sensasjonell enn noen annet du noen gang har sett.”
”Er ikke det for godt til å være sant?”
Mannen fikk en strengere mine.
”Hvor i helvete blir det av takknemligheten da, din jævla hurpe.”
Camomilla Ørn så forskrekket på mannen med raseriutbruddet. Den siste følelsen hun hadde var av knivbladet som kuttet strupen hennes.

36

Arvid og Mina sto å så på et temmelig bisart lik i det en telefon ringte. Det var Arvids. Han hørte den ikke for den var slått på lydløs. Heldigvis kjente han vibreringen.
Da han la den fra seg igjen var han både lettet og fylt av frykt. Performance-kunstneren var funnet. Dessverre hadde han også gisler. Som om ikke det var ille nok, så krevde han å få forhandle med Arvid.

37

Det var et massivt politioppbud utenfor Kafé Diaré, en liten og enkel kafé eid av den ivorianske innvandreren Souleyman Diaré. Souleyman satt nå i kafeen sin med en kniv mot halsen sammen med fem fastbundne kafégjester, mens en død VG-journalist lå i en blodpøl på gulvet og en gal mann febrilsk viftet med et automatvåpen ytterst i synsvinkelen hans.
På en liten tv inne i kafeen var det verdenspremiere på den mest grusomme videoen noen av gjestene noen gang hadde sett.

38

Arvid slo nummeret til telefonen inne i kafeen og en mann med gebrokken stemme svarte.
”Dette er Arvid Karlsen, du ville snakke med meg.”
”Ikke jeg. Kidnapper ville snakke. Jeg Souleyman.”
”Kan jeg få snakke med kidnapperen?”
Arvid hørte mumling i bakgrunnen. Deretter gjorde en ny stemme seg til kjenne i telefonrøret.
”Snakker jeg med Arvid Karlsen?”
”Ja, det er meg. Hvem snakker jeg med?”
”Jeg er så mangt, men først og fremst er jeg et geni.”
”Du er en drapsmann.”
”Med gisler.”
”Ja, du har noen forhandlingskort. Det er vel derfor vi prater sammen nå.”
”Ja, det stemmer. Nå vil jeg at du skal komme inn og besøke meg Arvid. Tør du det?”
”Jeg har vel ikke så mye valg.”
”Nei det har du ikke. Kom ubevæpnet ellers blir dette blodig.”
Mannen i den andre enden la på røret. Arvid hadde lyst på øl.

39

Svetten piplet frem i Arvids panne i det han åpnet kafeens dør. På gulvet foran han satt fem fastbundne mennesker og de stirret alle på en film som måtte ha vært tatt opp på det åstedet han kom fra. Ved kassen sto en mørkhudet mann og like bak han en likebleik fyr med et skytevåpen som pekte på Arvid og en kniv som ble holdt truende nære den mørkhudede mannens hals. Arvid løftet hendene for å vise at han ikke hadde noe i de.
”Slipp negeren, la han sette seg. Sikt på meg i stedet.”
Souleyman så fornærmet på Arvid.
”Din jævla rasist. Hvorfor bruke n-ordet?”
”Sorry, jeg ble skapt politisk ukorrekt. Uansett, en rasismedebatt er vel ikke på sin plass akkurat nå?”
Souleyman tidde. Mannen bak han senket kniven og ba han om å sette seg. Arvid sto ansikt til ansikt med en gal morder. Mannen med våpenet skulle til å si noe, men Arvid kom han i forkjøpet.
”Fint vær i dag. For fint til å sitte inne egentlig.”
Arvid trakk på smilebåndet. Kidnapperen så tomt på han.
”Klarer du ikke å komme med noe bedre enn det?”
”Jeg forhandler ikke med kidnappere til vanlig.”
”Jeg begynner å forstå det.”
”Hvem er du?”
Kidnapperen så bryskt på han, men så mildnet ansiktsuttrykket hans.
”Jeg har vel ikke så mye å tape nå. Mitt fødenavn er Joralf Grautkorntangen, men jeg er her grunnet mitt virke som kunstner. I kunstverden kommer jeg nå til å bli kjent som psych0boy111, det er navnet mitt på youtube og myspace.”
”Hvorfor vil du prate med meg?”
”Du skal få denne videoen ut på riksdekkende fjernsyn, usensurert og med full kreditt til meg. Gjør du ikke det kommer jeg til å drepe alle sammen her.”
”Du kommer aldri til å få vist det der på tv, det er alt for grotesk. Dessuten har jeg ikke makt over tv-kanalene.”
”Prøv. Det er deres eneste sjanse.”
”Gi meg tapen. Men du er nødt til å gi meg tid.”
Psych0boy111 snudde seg mot videospilleren og trykket på utløserknappen. Bak han hadde en mørk skikkelse sakte men sikkert reist seg. Psych0boy111 fikk aldri med seg hva som skjedde, men et hardt knyttneveslag i bakhodet sendte han rett i bakken og inn i drømmeverden. Souleyman så bryskt ned på kidnapperen.
”Ingen kødder med Diaré.”

40

Arvid gikk inn døra på Kafé Diaré. Souleyman sto bak disken og smilte bredt da Arvid satte seg. Han overlot disken til en av sine ansatte og satte seg ned ved siden av Arvid.
”Takk for sist.”
”Selv takk. Du har litt av en slagkraft.”
”Det var så lite.”
”Jeg satt å tenkte i sted. Vi har vel egentlig en diskusjon vi skulle ha fullført.”
”Rasist.”
”Sorry. Det var ikke meningen å fornærme deg.”
”Okay. Du er tilgitt.”

Ingen av de levde lykkelig resten av sine dager.